Dette er tredje artikkelen i en serie om noen av Dr. Shen Hongxuns mest betydningsfulle lærere og mestre. Del en fokuserte på professor Yao Huanzhi, Dr. Shens fremste taiji-lærer og en sentral innflytelse i utviklingen av både Taijiwuxigong og Buqi-healingsystemet. Del to utforsket livet og arven etter Fahai Lama, Dr. Shens viktigste åndelige veileder og innvier i Karma Kagyu-linjen.
Artikkelen er skrevet av Lars Sparby.
Takk til Marc Price for generøs deling av sine egne funn og forskning om Chen Guanghuan
(You can find the English version of this article at the bottom of the page)
(Fru Wang, Chen Guanghuan)
I denne tredje artikkelen trer vi inn i den skyggelagte arven etter Chen Guanghuan (陈光幻 1912–1984), en obskur, men dypt fascinerende skikkelse. Så langt vi vet studerte ikke Dr. Shen Hongxun direkte med henne, likevel omtalte han henne som sin grandmaster. Hun var professor Yao sin åndelige rotlærer og regnes som den sanne kilden bak hans integrering av tibetanske esoteriske metoder og utviklingen av energihealing basert på taiji-krefter. Blant professor Yao sine elever ble hun ganske enkelt husket som Fru Wang, eller noen ganger som Wang Tai Shimu. Wang er ektemannens familienavn, tai betyr stor, og shimu brukes om en kvinnelig mester.
Gjennom denne artikkelen ønsker vi å løfte Chen Guanghuans bemerkelsesverdige liv og lære tydeligere frem i lyset og anerkjenne henne som en kvinnelig mester hvis innflytelse var stillferdig, men grunnleggende i den overleveringen som senere skulle forme Dr. Shens system.
«Jeg kom til denne verden for å utføre en usedvanlig detaljert oppgave.»
— Chen Guanghuan (nedtegnet av Wang Licheng)
Scenen settes i Shaoxing
Chen Guanghuan ble født i Shaoxing (绍兴市) i 1912, et område kjent for sine lærde, historiefortellere, kompromissløse åndelige tradisjoner og stinkende tofu. Kunnskapen om barndommen hennes eller familien hun kom fra er foreløpig godt skjult, og på mange måter er nettopp dette fraværet nokså karakteristisk.
Selve Shaoxing gir oss mer visshet enn hennes tidlige år gjør. Byen er en av de eldste i det østlige Kina, ligger mellom Hangzhou og Ningbo, og befinner seg ikke langt fra Shanghai. I århundrer har dette vært et sted der historien beveger seg langsomt og lærdom legger seg dypt. Shaoxing er en by der kanalene frakter både vinbåter og folkeeventyr. Ifølge legenden var det her Yu den store, grunnleggeren som temmet flommene og brakte orden til det tidligste Kina, både døde og ble begravet.
Det er lett å forestille seg at en skikkelse som Chen Guanghuan kunne ha vokst frem fra et slik jordsmonn
(Kalligrafi av 陈光幻 laget av Xiaoruo D)
Fra hushjelp til mester
Historien begynner nesten som et folkeeventyr. Wang Licheng (王理成居士, også kjent som Wang Jingyuan 王净圆), en buddhistisk lærd lekman fra Yichang i Hubei, ansatte en ung omsorgsarbeider ved navn Chen Guanghuan for å ta seg av sin syke kone. Det ble raskt tydelig at hun ikke akkurat var en vanlig hushjelp. I Wang Lichengs egne ord føltes en kort samtale med henne som om skyene ble delt og himmelen åpnet seg. Senere skulle han skrive ned hvert eneste ord hun sa i notatboken sin.
Da Wang tok med familien for å motta undervisning av lama Nona Hutuktu (诺娜上师 1865–1936), fulgte Chen med. En historie som ofte blir gjenfortalt, forteller at da Nona la hånden på hodet hennes for å gi en velsignelse, klarte han ikke å løfte den av igjen. Til sin store forbløffelse innså han at hennes evner overgikk hans egne. Wang løste forsiktig lamaens hånd med sin høyre hånd og avvæpnet situasjonen med en kommentar om at bygdefolk ikke alltid vet bedre.
Fra dette møtet skal Wang Licheng ha tjent som Chen Guanghuans dharmavokter. Han bøyde seg for henne som sin lærer, og etter at hans første kone gikk bort, giftet han seg senere med henne. I ytre kretser var hun ganske enkelt kjent som Fru Wang, Den store lærers hustru (Wang Tai Shimu), et navn som bar både hengivenhet og stille ærbødighet.
Tre år med seks typer yoga under Lama Nona
Etter at hun hadde trådt inn i kretsen rundt lama Nona, tilbrakte Chen Guanghuan de neste tre årene, fra 1933 til 1936, som nær student av ham og mottok undervisning i avanserte vajrayanametoder, som senere beretninger ganske enkelt omtaler som «de seks typer yoga». I denne perioden oppholdt hun seg også på et kloster i Hangzhou, der hun praktiserte både rygg-mot-rygg og ansikt-til-ansikt-meditasjon med Nona i retrett.
Det var trolig i disse årene at hun begynte å utvikle de seks guddommelige kreftene, de såkalt klassiske kjennetegnene på dyp realisering i buddhistisk praksis. Blant metodene hun studerte skal hun særlig ha utmerket seg i powa, som blant annet er overføring av bevisstheten i dødsøyeblikket. Dette er en praksis som i vajrayanatradisjonen regnes som et tegn på uvanlig høy dyktighet. Uansett hva de nøyaktige detaljene i treningen hennes var, så er det klart at forståelsen hennes av indre praksis modnet til et bemerkelsesverdig høyt nivå i denne perioden.
Som vi skal se senere, ble det sagt at praksisen hennes hadde utviklet seg til et punkt der åndskroppen kunne tre ut av den fysiske kroppen og bevege seg fritt i verden på egen hånd.
Et hemmelig søsterskap i Shanghai
Shanghai på 1930-tallet var kjent som Módū (魔都), et navn som kan oversettes til noe i retning av Demonbyen eller Den magiske hovedstaden. Det var et treffende kallenavn på et sted der politiske intriger, moderne glamour, dype esoteriske strømmer og jazz levde side om side. Buddhistiske lekforeninger, forbudte selskaper, tantriske meditasjonsgrupper, daoistiske ritualister, orakler, åndemedier, kampkunstutøvere og skjulte adepter beveget seg gjennom de samme gatene. Kvinnelige utøvere var ikke uhørt, men de få som hadde nådd virkelig realisering ble møtt med en blanding av ærefrykt og varsomhet. Blant dem fantes det to skikkelser på parallelle stier, hvis navn bare har blitt hvisket svakt gjennom tiårene: Chen Guanghuan og Tang Wanyin (唐婉音 1896–1985).
Tang Wanyin hadde også studert under lama Nona i de samme urolige årene. Likevel, til tross for at de delte samme mester, oppførte Chen og Tang seg som helt fullstendige fremmede. De anerkjente aldri hverandre og snakket ikke sammen om sin trening. For en utenforstående ville det virke absurd at to kvinner fra samme linje lot som om de ikke kjente hverandre. Men slik hemmelighold var et grunnprinsipp i tibetansk esoterisk praksis i Kina i republikktiden. De initierte skjulte ofte både lærere og meddisipler for å beskytte linjen og overleveringen.
Det var i denne atmosfæren at Chen Guanghuan trådte inn i et større virke. Skildringer fra perioden beskriver henne som leder for meditasjonssamlinger, der hundre mennesker satt sammen i en sal og dekket til øynene mens hun ledet dem mot det hun kalte himmelriket. Noen fortalte at de kjente en kraft som skjøv dem fremover. Andre beskrev visjoner så levende at ryktet spredte seg raskt blant Shanghais buddhister. Ikke alle lyktes, men nok gjorde det til at hendelsen ble en del av hennes legende.
I årene hun bodde i Shanghai ble hun gradvis en kjent skikkelse i det buddhistiske miljøet. Folk begynte å legge merke til at hun tidvis uttalte seg profetisk om visse ting som virket både dyptgripende og merkelig presise. En gjenfortelling beskriver hvordan hun satt helt rolig før hun sa: «En tornado holder på å dannes utenfor kysten. Om to dager kommer det kraftig regn til Shanghai.» På en tid da værmeldinger stort sett var kvalifiserte gjetninger og lenge før satellitter fantes, virket slike utsagn urovekkende treffsikre. To dager senere kom stormen akkurat slik hun hadde sagt. Hendelser som dette bidro til opplevelsen av at hun bar på en form for innsikt som var vanskelig å forklare.
Det har i ettertid blitt sagt at hun hadde karmiske bånd til Shanghai. Det var som om hennes nærvær i byen var del av en forbindelse hun selv kjente igjen. Sant eller ikke, det var her arbeidet hennes ble tydeliggjort, og det var her rollen hun hadde i å bringe den åndelige arven videre kom klarest til syne.
(Kart over det sentrale Shanghai. Trykt av British War Office i 1935)
En annen historie som sirkulerte vidt på denne tiden handlet om en rik Shanghai-forretningsmann som hadde blitt kidnappet og holdt fanget i et mørkt rom i utkanten av byen. Vettskremt påkalte han Chen Guanghuans navn igjen og igjen. Rundt midnatt begynte plutselig rommet å lyse. Et blekt måneskinn formet seg på veggen, og Chen Guanghuans ansikt trådte frem i i lyset. Hun ba ham å ikke være redd og sa at han ville bli løslatt dagen etter. Ifølge historien slapp bandittene ham fri, og han dro rett hjem til henne for å takke henne.
Den tidligere nevnte Tang Wanyin beveget seg gjennom byen på en enda mer tilbaketrukket måte enn Chen. Hennes hovedstudent var den fremtidige mesteren You Pengxi (游彭喜 1902–1983), som senere skulle bringe en tilsvarende kombinasjon av tibetanske esoteriske metoder og kampkunst inn i sitt eget arbeid. Her dannet det seg en parallell linje til den som gikk gjennom Chen og hennes etterfølgere.
Sammen utgjorde disse to kvinnene, Chen Guanghuan og Tang Wanyin, en tilslørt akse i Shanghais esoteriske undergrunn, et slags hemmelig søsterskap som ikke var bunnet av hilsener eller offentlig anerkjennelse, men av tilsvarende trening, delte løfter og en felles forståelse av hvor sårbare enkelte praksiser var i disse urolige årene.
Ut fra denne hemmelighetsfulle verdenen av Shanghai-elever vokste den viktigste forbindelsen av dem alle frem: overføringen hun ga til professor Yao.
(Fotografi av en ung Chen Guanghuan)
“Chen stil” taiji: Læreren bak professor Yao
Professor Yao (乐奂之 1899–1961) var medlem av Nona Jingshe (tempel) og hadde allerede studert buddhisme under både Wang Licheng og Nona Hutuktu, men det var Chen som til slutt skulle bli hans virkelige åndelige mester. I tjueårene bodde Chen Guanghuan og Wang Licheng til og med i Yaos hjem, og hans senere studenter fortalte om hvordan hennes nærvær hadde omformet den indre treningen hans på måter som vanlig kampkunstundervisning aldri kunne forklare.
Yao sin tredje taiji-form hadde blitt gitt til ham av henne i en drøm. Dette var ingen metafor. Drømmeundervisning var en anerkjent del av treningen deres. Han betraktet henne som kilden til den indre dimensjonen som gjorde taiji-en hans så annerledes fra det han hadde lært av Dong Yingjie.
En del av denne forskjellen lå i måten hun korrigerte, stabiliserte og omformet de indre kreftene i kroppen hans. En anekdote beskriver hvordan Yao, etter å ha flyttet til Shanghai, slet med en overveldende indre styrke. I de trange gatene kunne et enkelt utilsiktet sammenstøt med en forbipasserende føre til at den andre personen fikk et benbrudd. Yao ble så urolig av dette at han knapt våget å gå hjemmefra. Da kom et mildt inngrep fra Fru Wang, som med én uanstrengt bevegelse av høyre hånd foran øynene hans fjernet forstyrrelsen i systemet hans. Fra og med det øyeblikket kunne Yao veksle fritt mellom hardhet og mykhet som han selv ønsket. Elever undret seg senere over at kroppen hans kunne kjennes som bomull eller som jern avhengig av hvem som rørte ved ham. De visste knapt at denne forvandlingen stammet fra én enkel håndbevegelse gjort av Chen Guanghuan.
Yaos omgangskrets merket forskjellen også. Merkelig nok hadde mange av hans sterkeste studenter etternavnet Chen, noe som førte til spøkefulle bemerkninger om at kampkunsten hans like gjerne kunne bli kalt «Chen-stil». Ifølge muntlige kilder var Yaos svar enkelt: han hadde jo til og med en lærer som het Chen. Spøken bar på en skjult sannhet. Egenskapene som skilte taiji-en hans fra andre kom nettop fra hans nære arbeid med Chen Guanghuan.
Arbeidet de gjorde sammen innehold trening i taiji-krafter (fa jin 發勁) og de esoteriske teknikkene han praktiserte i Nona Jingshe, vevet sammen med den indre veiledningen han mottok fra Chen Guanghuan. Yao var tydelig på at han selv ikke hadde funnet opp noe nytt. Som et vitnesbyrd forteller, sa han ofte: «Taji-en min er utelukkende det læreren min lærte meg. Jeg har aldri våget å blande inn noe nytt.»
«Mennesker er inkarnasjoner, og det finnes en linje av tomhet i kroppen deres.»
— Mester [Chen] Guanghuan
Liv og død i Hongkong
Slutten av 1940-årene førte mer politisk uro til Shanghai. Helt på tampen av opprettelsen av Folkerepublikken i 1949 forlot Wang Licheng og Chen Guanghuan byen og flyttet til Hongkong, hvor et religiøst levesett var mindre begrenset. Det ble sagt at en velstående forretningsmann tilbød sin støtte og hjalp dem med å gjennomføre flyttingen, selv om detaljene rundt dette er uklare.
Her skjedde det en helt ekstraordinær hendelse som ble til en del av hennes Hongkong-legende. Vitner fortalte at en bil i høy hastighet kjørte rett på henne. De som så det var sikre på at hun kom til å dø. Likevel gikk hun bort fra det uten en eneste skramme, akkurat som om at bilen hadde passert rett gjennom henne, uten å ødelegge sveisen engang. Denne historien legger til nok et lag av følelsen av beskyttelse, ærefrykt og mystikk som omgav henne. Var det et attentatforsøk? Kunne hun være to steder samtidig?
Det var trolig også i disse Hongkong-årene at nok en legende begynte å ta form. Dette var kanskje en fantastisk fortelling som forsøkte på en merkverdig måte å forklare den uvanlige dybden av hennes vesen folk opplevde i hennes nærvær. Ifølge enkelte kilder var nemlig kvinnen kjent som Chen Guanghuan ikke lenger den opprinnelige bevisstheten som ble født i Shaoxing. Noen hevdet at da hun var kommet i førtiårene eller femtiårene, hadde kroppen hennes blitt et bosted for en seksten år gammel tibetansk prinsesse fra Xikang, en talentfull aspirant som skal ha vært begavet i powa (overføring av bevissthet). Gjennom denne praksisen skulle denne prinsessen bevisst ha forlatt sin egen kropp og gått inn i kroppen til Chen, mens hun ledet den opprinnelige sjelen mot De rene landene (Pure Lands).
Xikang var imidlertid en konstruert provins opprettet av Republikken Kina i 1939, og ideen om en prinsesse fra dette området stiller åpenbare spørsmål om hvor bokstavelig denne historien bør forstås. Enten den skal leses som metafor, en gjenfødelsesfortelling eller symbolsk undervisning, viser den hvordan etterkommerene hennes forsøkte å gi mening til den spesielle tilstedeværelsen de møtte. Den peker også på hvordan myte og sannhet ofte glir inn i hverandre i livene til høyt utviklede utøvere, særlig i tradisjoner bygget på hemmelighold, subtilitet og indre erfaring.
Chen Guanghuan og ektemannen levde resten av sine liv sammen i Hongkong. Flere av hennes disipler fra Shanghai skal ha besøkt henne kort tid før hun gikk bort i 1984. Wang Licheng hadde gått bort noen år tidligere, og paret etterlot seg to sønner.
Fru Wang kroppsliggjort
«Jeg vil heller være jord enn en diamant.»
— Chen Guanghuan
Hvordan kan vi forstå Chen Guanghuan? Var hun bare en helt vanlig hushjelp som ble en mester, en reinkarnert prinsesse, eller, som noen av Professor Yao sine elever trodde, en manifestasjon av Guanyin selv? Fortellingene rundt henne er selvmotsigende, underlige og tidvis åpent mytiske. Likevel peker hver av dem mot noe livet hennes uttrykte med uvanlig klarhet: ekte åndelig utvikling utfolder seg ofte på måter som er uforklarlige for andre.
Det vi med sikkerhet kan si, er at hennes innflytelse formet læren som gav næring til praksisen vår i dag. Uten henne ville Yao Huanzhi verken ha lært seg å regulere sin indre kraft, ha integrert de esoteriske metodene han mottok fra henne og Nona Hutuktu, eller ha utviklet den helbredelsen som senere inspirerte Dr. Shen. Bidraget hennes er som strømmen under overflaten av en dyp elv. Den er ikke alltid synlig, men den beveger alt.
I overføringslinjens språk er hun oldemesteren. Hun står foran Dr. Shen, ikke som en offentlig skikkelse eller institusjon, men som en skjult hånd. Læren hennes nådde ham gjennom den transformerte taiji-en til Yao Huanzhi, gjennom det helbredende energiarbeidet som vokste fram av samarbeidet mellom henne og Yao, og gjennom den klare orienteringen mot oppriktighet som Yao bar med seg gjennom hele sitt liv.
For oss moderne utøvere blir Chen Guanghuan en annen type forbilde. Hun minner oss om at mestring ikke alltid kommer med flotte titler eller berømmelse. Det kan komme gjennom det harde arbeidet til en som ikke trenger oppmerksomhet. Eksemplet hennes minner oss på å kultivere ydmykhet, å praktisere med standhaftighet heller enn oppvisning, og å ha tillit til muligheten for at det usynlige fortsatt kan forme det synlige.
I en tid der åndelige tradisjoner ofte pakkes inn og selges som produkter, gir livet hennes en mild motvekt. Hun bringer oss tilbake til noe enklere: å praktisere med enkelhet, å la arbeidet vårt forbli uten pynt, og å la oppriktigheten være nok uten å trenge å være diamanten i kronen.
Chen Guanghuans navn er kanskje ikke viden kjent i dag, men å løfte historien hennes frem i lyset er å ikke bare hedre henne, men alle de glemte mesterne hvis virke lever videre kun i minner, fotnoter, myter og i bevegelsene til dem som bærer lærdomen deres. Tilstedeværelsen deres er fortsatt med oss om vi selv er tilstede nok til å kroppsliggjøre dem.
English version:
Written by Lars Sparby
Special thanks to Marc Price for generously sharing his own findings and research on Chen Guanghuan.
(Madam Wang, Chen Guanghuan)
This is the third article in a series about some of Dr. Shen Hongxun’s most significant masters and teachers. The first installment focused on Professor Yao Huanzhi, Dr. Shen’s foremost Taiji teacher and a key influence on the development of both Taijiwuxigong and the Buqi Healing System. The second article explored the life and legacy of Fahai Lama, Dr. Shen’s most important spiritual guide and initiator into the Karma Kagyu lineage.
In this third article, we step into the shadowed legacy of Chen Guanghuan (陈光幻 1912–1984), an obscure but profoundly intriguing figure. Although as far as we know, Dr. Shen Hongxun never studied with her directly, he called her his grandmaster. She was the spiritual root master of Professor Yao and is credited as the true source behind his integration of Tibetan esoteric practices and the development of energetic healing methods based on Taiji forces. Among Professor Yao’s students she was remembered simply as Madam Wang, or sometimes as Wang Tai Shimu. Wang is her husband’s family name, Tai means grand, and Shimu denotes a female master.
Through this article, we aim to bring Chen Guanghuan’s extraordinary life and teachings more fully into the light, and to acknowledge her as a female master whose influence played an understated, yet foundational role in the transmission that would eventually shape Dr. Shen’s system.
“I came into this world to carry out an exceptionally detailed task.”
— Chen Guanghuan (as recorded by Wang Licheng)
Setting the Scene in Shaoxing
Chen Guanghuan was born in Shaoxing (绍兴市) in 1912, a region known for its scholars, storytellers, uncompromising spiritual traditions, and stinky tofu. Knowledge of her childhood or the family she came from remains secretly tucked away for now, and in many ways that absence is characteristic.
Shaoxing itself offers more certainty than her early years do. It is one of the oldest cities in eastern China, resting between Hangzhou and Ningbo and not far from Shanghai. For centuries it has been a place where history moves slowly and scholarship runs deeply, the kind of city whose canals carry both wine boats and folklore. Legend has it that Yu the Great, the legendary founder who tamed the floods and established order in the earliest China, both died and was buried here.
It is not hard to imagine that someone like Chen Guanghuan could have come from such soil
(Calligraphy of 陈光幻 by Xiaoruo D)
From Maid to Master
The story begins almost like a folktale. Wang Licheng (王理成居士, also known as Wang Jingyuan 王净圆), a lay Buddhist scholar from Yichang in Hubei, once hired a young caregiver named Chen Guanghuan to look after his wife who was in poor health. It soon became clear that she was no ordinary household helper. In Wang Licheng’s own words, a brief exchange with her felt like clouds parting to reveal the open sky. Later he would write down everything she said in his notebook.
When Mr. Wang brought his family to receive teachings from the lama Nona Hutuktu (诺娜上师 1865-1936), Chen accompanied them. One widely repeated story recounts that when Nona placed his hand on her head to bestow a blessing, he found he could not lift it again. To his astonishment, her attainment surpassed even his own. Wang gently released the lama’s hand with his right hand and softened the moment with a remark about country folk not knowing any better.
From that encounter onward, Wang Licheng is said to have served as Chen Guanghuan’s Dharma protector. He bowed to her as his teacher, and after his first wife’s passing, he later married her. In outer circles she was known simply as Madam Wang, the Grand Tutor’s Wife (Wang Tai Shimu), a name that silently carried both affection and reverence.
Three Years Studying the Six Yogas under Lama Nona
After entering into the orbit of Lama Nona, Chen Guanghuan spent the next three years, from 1933 to 1936, training closely with him and receiving instruction in advanced Vajrayana methods that later accounts simply referred to as “the Six Yogas.” Throughout this period she also spent time at a monastery in Hangzhou, where she practiced both back-to-back and face-to-face meditation with Nona in retreat.
It was likely during these years that she began to develop the six divine powers, the classical signs of deep attainment in Buddhist cultivation. Among the methods she studied, she was said to have excelled in powa, the transference of consciousness at the moment of death, a practice regarded in the Vajrayana world as a mark of uncommon accomplishment. Whatever the precise details of her training, it is clear that her understanding of inner practice matured to a remarkable level during this period.
As we will see later, her level of training was said to have grown to the point where her spirit-body could leave her physical form and interact with the outside world.
A Secret Sisterhood in Shanghai
Shanghai in the 1930s was known as Módū (魔都), which can be translated into something like the Demon City, or the Magic Capital. It was a fitting nickname for a place where political intrigue, modern glamour, deep esoteric currents and jazz lived side by side. Buddhist lay societies, forbidden associations, tantric meditation groups, Daoist ritualists, geomancers, spirit mediums, martial artists and clandestine adepts all moved through the same streets. Women practitioners were not unheard of, but the few who possessed real attainment were treated with a mixture of awe and caution. Among them were two figures on parallel paths, whose names have only been whispered faintly across the decades: Chen Guanghuan and Tang Wanyin (唐婉音 1896-1985).
Tang Wanyin had also studied under Lama Nona during those same turbulent years. Yet, despite sharing a master, Chen and Tang behaved as complete strangers. They never acknowledged one another or discussed their training. To an outsider it would seem absurd—two women from the same lineage pretending not to know each other. But such secrecy was a principle of Tibetan Esoteric practice in Republican-era China. Initiates often concealed their teachers and fellow disciples to protect the lineage and transmission.
It was in this atmosphere that Chen Guanghuan stepped into a larger field of activity. Accounts from the period describe her leading meditation gatherings in which a hundred people sat together in a hall, covering their eyes as she guided them toward what she called the heavenly realm. Some said they felt a force push them forward. Others reported visions so vivid that the story spread quickly among Shanghai Buddhists. Not everyone succeeded, but enough did that the event became part of her legend.
During her years in Shanghai, she gradually became well known among Buddhist circles. People began to remark that she would suddenly speak prophetically about matters that felt both profound and strangely precise. One account recalls her sitting calmly before remarking, “There is a tornado forming off the coast. In two days, heavy rain will arrive in Shanghai.” At a time when weather forecasts were little more than educated guesses and long before satellites existed, such predictions struck people as uncanny. Two days later, the storm arrived exactly as she had said. Incidents like this contributed to the sense that she carried a kind of insight that was difficult to explain.
It has later been said that she had karmic ties to Shanghai, as if her presence in the city was part of a connection that she herself recognized. True or not, it was here that her work became evident, and it was here that her role in the lineage revealed itself most clearly.
(Map of central Shanghai. Printed by the British War Office 1935)
Another story that circulated widely at the time was about a wealthy Shanghai tycoon who had been kidnapped and held in a dark room on the outskirts of the city. Terrified, he invoked Chen Guanghuan’s name continuously. Near midnight, the room began to glow. A pale moonlike light formed on the wall and the face of Chen Guanghuan appeared within it. She told him not to fear and that he would be released the next day. According to the account, the bandits freed him and he went directly to her house to offer his thanks.
The aforementioned Tang Wanyin moved through the city in an even more hidden fashion than Chen. Her main student was the future master You Pengxi (游彭喜 1902-1983), who would later carry a similar blend of Tibetan esoteric methods and martial skill into his own work. It formed a twin current to the one that flowed through Chen and her lineage.
Together, these two women, Chen Guanghuan and Tang Wanyin, represented a shrouded axis within Shanghai’s esoteric underground, a secret sisterhood bound not by greetings or public recognition but by shared training, shared vows and a shared understanding of how fragile certain teachings were in those unsettled years.
Out of this secret world of Shanghai adepts emerged the most important connection of all: the transmission she gave to Professor Yao.
(Photo of a young Chen Guanghuan)
“Chen Style” Taiji: The Teacher Behind Professor Yao Huanzhi
Professor Yao (乐奂之 1899-1961) was a member of the Nona Jingshe (temple), and he had already been studying Buddhist cultivation under both Wang Licheng and Nona Hutuktu, but it was Chen who would ultimately become his spiritual master. During her twenties, Chen Guanghuan and Wang Licheng even lived in Yao’s household, and his later students would recall that her presence reshaped his inner training in ways that ordinary martial instruction could never explain.
Yao’s third Taiji form had been taught to him by her in a dream. This was no metaphor. Dream-teaching was a recognized part of their training. He regarded her as the source of the internal dimension that made his Taiji so different from what he had learned from Dong Yingjie.
Part of that difference lay in how she corrected, stabilized and refined his body’s internal forces. One tale describes how Yao, after moving to Shanghai, struggled with overwhelming internal strength. In the crowded streets, a simple accidental bump from a passerby could leave the other person with a fractured bone. He grew so distressed by this that he barely dared to leave his home. Then came a gentle intervention from Madam Wang, who with one effortless sweep of her right hand in front of his eyes, settled the disturbance in his system. From that moment on, Yao could shift between firmness and softness at will. Students later marveled that his body could feel like cotton or like iron depending on who touched him, never knowing that this transformation came from a single hand gesture by Chen Guanghuan.
Yao’s martial circle noticed the difference too. Many of his strongest students happened to be surnamed Chen, which led to playful remarks that his boxing might as well be called “Chen Style.” According to oral sources, Yao’s response was simple: he also had a teacher named Chen. The joke carried a concealed truth. The qualities that set his Taiji apart came from his close work with Chen Guanghuan.
The work they did together included Taiji force (fa jin 發勁) training and the esoteric methods he practiced within the Nona Jingshe, woven together with the internal guidance he received from Chen Guanghuan. Yao was explicit that he himself did not innovate anything new. As one account records, he often said, “My boxing is purely what my teacher taught me; I never dared to mix in anything new.”
“Humans are incarnations, and there is a line of emptiness in their body.”
— Master [Chen] Guanghuan)
Life and Death in Hong Kong
The end of the 1940s brought political upheaval to Shanghai. On the eve of the founding of the People’s Republic in 1949, Wang Licheng and Chen Guanghuan left the city and moved to Hong Kong, where religious life was less restricted. Word had it that a wealthy tycoon offered his support and helped facilitate the relocation, however the details surrounding this are scarce.
Here an extraordinary incident occurred that became part of her Hong Kong lore. Witnesses said a speeding car struck her directly. People who saw it were certain she would be killed. Yet she walked away unharmed, as if the vehicle had passed straight through her, with not a single hair out of place. The story adds another layer to the sense of protection, awe and mystery that surrounded her. Was it an assassination attempt? Could she be in two places at once?
It was also possibly during her Hong Kong years that yet another legend began to develop. This was a fantastical account that maybe tried, in its own strange way, to explain the unusual depth of being people sensed in her. According to some sources, the woman known as Chen Guanghuan was no longer the original consciousness of the person born in Shaoxing. Some claimed that when she reached her forties or fifties, her body had become the vessel for a sixteen-year-old Tibetan princess from Xikang, an adept said to be highly accomplished in powa, the transference of consciousness. Through this method, the princess was believed to have consciously left her own body behind and entered Chen’s, guiding the original soul toward the Pure Lands and taking residence in its place. Xikang, however, was a nominal province created by the Republic of China in 1939, and the idea of a princess from that region raises obvious questions about how literally this story should be read. Whether to be understood as metaphor, rebirth narrative, or symbolic teaching, the story reveals how her students tried to make sense of the presence they encountered. It also reflects how myth and biography often blur in the lives of accomplished practitioners, especially in traditions shaped by secrecy, subtlety, and inner experience.
Chen Guanghuan and her husband lived out the rest of their lives together in Hong Kong. Several of her disciples from Shanghai are said to have visited her shortly before her passing in 1984. Wang Licheng had died some years earlier, and the couple were survived by their two sons.
Madam Wang Embodied
“I would rather be dirt than a diamond.”
— Chen Guanghuan
How do we understand Chen Guanghuan? Was she just a regular housemaid who became a master, a reincarnated princess, or, as some of Yao Huanzhi’s students believed, an embodiment of Guanyin herself? The stories that surround her are contradictory, peculiar, and sometimes openly mythic. Yet each of them points toward something her life expressed with unusual clarity: real spiritual development often unfolds in ways that truly defy explanation.
What we can say with certainty is that her influence shaped the lineage that nourishes our practice today. Without her, Yao Huanzhi would not have learned to regulate his internal force, would not have integrated the esoteric methods he absorbed from her and Nona Hutuktu, and might never have developed the healing approach that later inspired Dr. Shen. Her contribution is like a current beneath the surface of a deep river. It is not always seen, yet it moves everything.
In lineage terms she is the great-grandmaster. She stands before Dr. Shen not as a public figure or an institution, but as a hidden hand. Her teachings reached him through the transformed Taiji of Yao Huanzhi, through the healing energy work that emerged from Yao’s collaboration with her, and through the subtle orientation toward sincerity that Yao carried throughout his life.
For modern practitioners, Chen Guanghuan becomes a different kind of role model. She reminds us that mastery does not always arrive with fancy titles or fame. It may arrive through the humble work of someone who never needed to be seen. Her example invites us to cultivate humility, to practice with steadiness rather than spectacle, and to trust in the possibility that the invisible can still shape the visible.
In a time when spiritual traditions are often packaged and sold as products, her life offers a gentle counterpoint. She calls us back to something simpler: to practice with sincerity, to allow our efforts to remain unadorned, and to let our sincerity be enough without needing to be the diamond in the crown.
Chen Guanghuan’s name may not be widely known today, but to bring her story into the light is to honor not only her, but all the half-forgotten masters whose work survives only in memories, footnotes, myths, and the movements of those who carry their teachings. Their presence is still with us if we are present enough to embody it.
Sources:
Books
Gongga Laoren (1903-1997): Her Role in the Spread of Tibetan Buddhism in Taiwan by Fabienne Jagou
Spontaneous Movement for Health and Happiness by Dr. Shen Hongxun
樂式太極拳行功要義 by 樂亶; 樂雍整理 (By Yue Dan, edited by Le Yong)
樂傳太極與行功 作者：樂匋, 鐘海明, 馬若愚 (by Yue Tao)
安持人物琐忆 by 陈巨来 (by Chen Julai)
Empty Force: The Power of Chi for Self-Defence and Energy Healing by Paul Dong and Thomas Rafill
Articles and websites
https://taichietc.blogspot.com/2025/10/nona-hutuktu.html
https://culture.ifeng.com/gundong/detail_2012_07/29/16382245_0.shtml
https://www.taijigen.com/Successor/Details/8B9AE49846FB381C
https://bbs.wenxuecity.com/ghost/190679.html
Boxing Master Le Huan Zhi by Wang Yiling
Sunset Reading Club 025 – The Legendary Story of Madam Wang, the Grand Tutor’s Wife. The Mysterious Law of Fate’s Resonance. Listening to Life’s Hints by Sunset Confucianism
Photo Credits:
Med mindre annet er angitt, er alle bilder enten i offentlig eie eller antatt å være det, og brukes med vennlig tillatelse.
Except were noted, all images are either public domain or assumed to be of public domain and is used with kind permission
Denne artikkelen inngår i en serie om noen av Dr. Shen Hongxuns mest betydningsfulle mestere og lærere. I første artikkel møtte vi professor Yao Huanzhi, Dr. Shens fremste Taiji-lærer. Nå retter vi blikket mot den eksentriske mesteren og åndelige fritenkeren, Fahai Lama.
(You can find the English version of this article at the bottom of the page)
(Bilde av en 32 år gammel Fahai Lama)
For å forstå noen av røttene til Dr. Shen Hongxuns lære, er det nødvendig å se nærmere på innflytelsen hans fra Fahai Lama, en figur som Dr. Shen senere beskrev som sin viktigste åndelige lærer. I motsetning til mange andre av Dr. Shens lærere, som hadde sine røtter i mer tradisjonelle Taijiquan-linjer, formidlet Fahai Lama en syntese av tibetansk Vajrayana, Chan-meditasjon, daoistisk indre alkymi og praktisk energiarbeid.
Alt tyder på at Dr. Shen først møtte Fahai Lama i Shanghai i svært ung alder; familien tillot ham imidlertid ikke å begynne å studere med ham. Det var først på 1970-tallet at Dr. Shen Hongxun begynte å studere hos Fahai Lama og senere ble fullt innviet i Karma Kagyu-linjen som en Lama selv. Av Fahai Lama fikk han tittelen Fori Jushi (佛日居士), en poetisk tittel som betyr “Lekmannen, Buddhas sol”.
Dr. Shen Hongxun fremhevet Fahai Lama som en viktig innflytelse i utviklingen av hans egne terapeutiske qigong-metoder og Buqi-helbredelsespraksis.
“Fremfor alt må jeg takke min mester, Lama Fahai. Han lærte meg de viktige prinsippene for lydøvelser.”
– Dr. Shen Hongxun
Mange veier møtes: Sutra, Tantra, Dao og Qi
Fahai Lama (1920–1991), også kjent under sitt dharmanavn Miakong, var en kinesisk buddhist og esoterisk lærer av både tibetansk og han-kinesisk bakgrunn. Han ble født i Qinghai, i en fattig familie, trolig med en tibetansk mor og en kinesisk far. Vi vet ikke med sikkerhet hva han het før han gikk inn i klosterlivet, men én kilde forteller at etternavnet hans var La (拉)
Gjennom hele livet fikk han opplæring innen flere tradisjoner. Han studerte under zenmesteren Qu Huai (瞿怀禅师) og mottok Vajrayana-innvielser fra Gongga Rinpoche (贡嘎上师), en meget sentral skikkelse i overføringen av Nyingma- og Kagyu-lære til kinesiske utøvere.
(Fotografi av Minya Konka (Gongga-fjellet), sett fra vest, tatt av Lance Owens i 1980)
I stedet for å opprettholde et strengt skille mellom disse tradisjonene, integrerte Fahai Lama metodene deres i et enhetlig og personlig system. Han tok prinsipper fra Sutra, tibetansk tantra, Dzogchen, daoistisk qi-kultivering, udødelighetsstudier og energetisk medisin.
Han sammenlignet også det å oppnå regnbuekroppen med utviklingen av latente evner som utvikles gjennom avansert qigong-praksis.
Lyden av oppvåkning
Allered fra ung alder viste Fahai Lama usedvanlige evner som en student av buddhisme. Ifølge kilder kunne han memorere sutraer etter å ha lest dem bare én gang. Praksisen hans var intensiv: morgen, ettermiddag og kveld resiterte han og de andre munkene mantraer i tre timer av gangen, ledsaget av den rytmiske lyden fra et perkusjonsinstrument av tre, formet som en fisk.
Det var under en slik økt, imens han resiterte Amitabha-sutraen og holdt på å sovne, at han etter sigende slo hodet mot trefisken og våknet opp til sin sanne natur. Hans opplysning kom, helt bokstavelig, gjennom lyden av et slagverk.
Senere fortsatte Fahai Lama studiene sine under Gongga Rinpoche på Gongga-fjellet, der han mottok overføringer innen både Nyingma- og Kagyu-tradisjonene i tibetansk Vajrayana. Da han var atten år gammel, flyttet han til Shanghai, hvor hans praksis og undervisning fortsatte å utvikle seg.
Fra Shanghai til stillhet
Shanghai på slutten av 1930-årene, den gang beskrevet som “en by av forbløffende paradokser og fantastiske kontraster” og “den mest syndige og fargerike byen i det gamle Orienten”, var et svært utfordrende miljø for en munk å leve og praktisere i.
Allikevel arbeidet Fahai Lama der som akupunktør og det sies at han skal ha behandlet over hundre pasienter om dagen. Teknikken hans var høyst uvanlig: pasientene satt på avstand i bar overkropp, mens han holdt akupunkturnåler mellom leppene og med høyre hånd knipset hver nål direkte inn i de riktige punktene. Han ble ganske kjent i Shanghai, og suksessen hans vakte stor oppmerksomhet, men utløste også profesjonell misunnelse fra andre leger. Han forutså mulige problemer og valgte derfor å forlate klinikken og trekke seg bort fra offentlig medisinsk praksis.
Etter å ha forlatt Shanghai, slo Fahai Lama seg ned i Tianmu-fjellene, nærmere bestemt ved et tempel på Yu Wang Ping utenfor Hangzhou. Tempelet, som opprinnelig ble bygget av Longmen-daoister, ble nå hans bosted og sted for praksis. Livet der var enkelt, og han levde alene i lange perioder, særlig etter starten på Kulturrevolusjonen da daoistmunkene forlot stedet.
Den gale lamaen med den svarte hatten og hans skjulte mantra
Fahai Lama var kjent for en ukonvensjonell og tidvis eksentrisk undervisningsstil, preget av humor og avvik fra normene. Fortellinger fra studentene hans beskriver metodene som uforutsigbare og ofte utfordrende i forhold til vanlige forventninger til buddhistisk eller daoistisk undervisning. Denne tilnærmingen kan sammenlignes med så kalte “crazy wisdom” (gal visdom) tradisjoner som finnes i enkelte tibetanske og Chan-linjer.
For å unngå forfølgelse fra myndighetene under Kulturrevolusjonen, tok Fahai Lama på seg rollen som en gal mann. Han vandret igjennom gatene iført en svart hatt og med et svart flagg, mens han av og til sang en tilsynelatende meningsløs, mantraaktig frase idet han gikk i et særegent fram-og-tilbake-gangmønster. Denne oppførselen gjorde det mulig for ham å praktisere helt uforstyrret.
«Jeg elsker deg, du elsker ikke meg.»
– Fahai Lamas tilsynelatende meningsløse frase. Var dette i virkeligheten et mantra i forkledning?
Senere, da nysgjerrige studenter spurte ham ut om denne perioden, svarte han: «Ja, jeg praktiserte galmanns meditasjon. Det tilsvarer et svært høyt nivå innen meditasjon.»
Det er imidlertid uklart om denne henvisningen til at han bar en svart hatt under sin «gale» meditasjonspraksis har noen direkte forbindelse til “svart hatt” (black hat) i Karma Kagyu-tradisjonenen.
Den mystiske Lama Mimi (喇嘛咪咪)
I Kina blir der noen ganger sagt at før man blir til en katt, så må man ha vært en munk i sju liv. Det sies også at katter er eksperter på meditasjon fordi de mediterer hele dagen lang, med øynene halvåpne, samtidig som de konstant maler et vibrerende kosmisk mantra.
Fahai Lama hadde en slik “lama-katt”, en katt ved navn Mimi, som han støtt og stadig snakket om. Fahai Lama insisterte på at Mimi skulle følge den samme vegetariske dieten som munkene. Men Mimi, som alltid hadde hatt en forkjærlighet for fisk, hadde andre planer; hun fant ofte på smarte løsninger for å bryte klosterets kostholdsregler. En gang ble hun tatt på fersk gjerning etter å ha spist opp en slange. Da to munker løp for å rapportere denne skandalen til Fahai Lama, trakk han bare på skuldrene og svarte tørt: ”Jeg har ikke sett noe.”
Mimi er det perfekte beviset på at opplysning ikke alltid bærer munkekapper. Noen ganger har den pels, hoggtenner og smaken for kjøtt.
Tempelet til de tusen Buddhaer
Etter Kulturrevolusjonen gjenopptok Fahai Lama undervisningen sin. Munker, nonner og lekfolk fra Shanghai, Hangzhou og andre regioner kom for å studere med ham på Yu Wang Ping, hvor han uformelt opprettet et lite læringssenter. På grunn av begrenset plass, bodde og praktiserte både menn og kvinner i samme hall, kun adskilt av gardiner, noe som var en høyst uvanlig ordning i kinesisk-buddhistisk klostertradisjon.
I 1984 uttrykte Fahai Lama et ønske om å bygge et nytt tempel på Yu Wang Ping, som han kalte “tempelet til de tusen Buddhaer”. Ifølge kilder, da han ble spurt om hvordan et slikt prosjekt skulle finansieres, svarte han enkelt: “Pengene vil komme. Ikke bekymre deg om det.” Finansieringen kom senere fra givere i Amerika, akkurat slik han hadde forutsagt. Lama Fahai tegnet personlig både tempelet og en av dets sentrale Buddha-statuer. Byggingen startet i 1987, og tempelet sto ferdig i 1991, kort tid før hans død.
Selv om leveforholdene ved tempelet forble enkle og sparsomme, kom studenter både fra Kina og fra utlandet for å studere hos ham i de siste årene av livet hans.
(Fahai Lama sammen med en av sine kvinnelige disipler)
Hellig og humoristisk: Arven etter en lattermildt Lama
Fahai Lama var kjent for sin åpenhet overfor kvinnelige praktikanter på en tid da mange buddhistiske lærere fortsatt insisterte på streng adskillelse. I hans fellesskap delte munker, nonner og lekfolk både praksishaller og boligkvarterer, et tydelig symbol på hans ikke-sekteriske og inkluderende tilnærming.
Når han underviste, fortalte Fahai Lama ofte morsomme vitser, og han likte spesielt godt å få nonnene til å le. Denne lettsindige tilnærmingen ga av og til nykommere inntrykk av at han “ikke var seriøs nok”, men mesteren forklarte: “De er jo unge jenter. Hvis du ikke lar dem le og slappe av litt hver dag, så vil psyken og qi-en deres lett ta skade.”
Han tullet til og med om livet som eneboer: “Da jeg bodde i hulen på Gongga-fjellet, spiste alle to måltider om dagen og ett om natten. Mens jeg spiste tre måltider om dagen og sov hele natten.”
Etter Fahai Lama sin død i 1991, ble nonnefellesskapet oppløst. I en tid etter ble klosteret voktet av en gammel munk sammen med noen få lekfolk som tok seg av minnestupaen, bygget for å bevare Fahais relikvier.
Nå kan vi bare håpe at tempelet fortsatt står sterkt som et vitnesbyrd om Fahai Lamas monumentale prestasjoner. Og vi kan også håpe at det fortsatt bærer med seg minnet og ånden til fritenkeren som levde etter sine egne regler.
Selv om det fortsatt er uvisst når eller fra hvem han fikk navnet “Fahai Lama”, sier selve navnet mye: “Fahai” refererer til en disippel av den sjette patriarken Huineng, mens “Lama” betegner en tantrisk linjeholder. Denne dualiteten speiler hans unike syntese av tradisjoner.
I dette navnet, akkurat som i hans liv, møtes Chan og Tantra, humor og disiplin, uten å stå i motsetning til hverandre.
Skrevet av -Lars Sparby, 15.08.2025-
English version
Fahai Lama (法海喇嘛 1920-1991): A Spiritual Maverick 1.3
This is part of an article series about some of Dr. Shen Hongxun’s most significant masters and teachers. The first article introduced Professor Yao Huanzhi, Dr. Shen’s foremost Taiji teacher. In this next installment, we turn our attention to the spiritual maverick and eccentric master, Fahai Lama.
(Photo of a 32 year old Fahai Lama)
In order to understand the roots of Dr. Shen Hongxun’s teaching, it is necessary to examine the influence of Fahai Lama, whom Shen later identified as his most important spiritual teacher. Unlike many of Shen’s other teachers rooted in traditional Taijiquan lineages, Fahai Lama provided a synthesis of Tibetan Vajrayana, Chan meditation, Daoist internal alchemy, and applied energy work. By all accounts, Dr. Shen encountered Fahai Lama in Shanghai at a very young age; however, his family did not allow him to start studying with him. It wasn’t until the 1970s that Dr. Shen Hongxun began studying with Fahai Lama and was later fully initiated into the Karma Kagyu lineage as a Lama himself. From Fahai Lama, he was given the title Fori Jushi (佛日居士), a poetic title meaning “The Layman Sun of Buddha.”
Dr. Shen Hongxun credited Fahai Lama as a key influence in his development of therapeutic qigong methods and Buqi healing practices.
“Most of all I have to thank my master, Lama Fahai. He taught me the important principles of sound exercises.”
– Dr. Shen Hongxun
The Many Paths Meet: Sutra, Tantra, Dao and Qi
Fahai Lama (1920-1991), also known by his Dharma name Miakong, was a Chinese Buddhist and esoteric teacher of Tibetan and Han origin. He was born in Qinghai, into a poor family, probably to a Tibetan mother and a Chinese father. We don’t know for certain what he was called before his monastic life, however, one source tells us that his surname was La (拉). Throughout his life he received training across several traditions. He studied under Zen Master Qu Huai (瞿怀禅师) and received Vajrayana empowerments from Gongga Rinpoche (贡嘎上师), a significant figure in the transmission of Nyingma and Kagyu teachings to Chinese practitioners.
(Photograph of Minya Konka (Mountain Gongga), seen from the west, taken by Lance Owens in 1980.)
Rather than maintaining a rigid separation between these traditions, Fahai Lama synthesized their methods into a unified personalized system, drawing on principles from Sutra, Tibetan Tantra, Dzogchen, Daoist qi cultivation, immortality studies, and energetic medicine. He also compared the act of attaining the rainbow body with the development of latent functions cultivated through advanced qigong practice.
The Sound of Awakening
From an early age, Fahai Lama displayed exceptional abilities as a student of Buddhist practice. According to accounts, he was able to memorize sutras after reading them only once. His training was intensive: three times a day, morning, afternoon, and evening, he and his fellow monks would recite mantras for three hours at a time, accompanied by the rhythmic beating of a wooden fish. It was during one such session, while he was chanting the Amitabha Sutra and starting to fall asleep, that he reportedly struck his head against the wooden fish and awoke to his true nature. His enlightenment, quite literally, came through a blow of sound. Later, Fahai Lama continued his studies under Gongga Rinpoche on Gongga Mountain, receiving transmissions in both the Nyingma and Kagyu traditions of Tibetan Vajrayana. By the time he was eighteen, he relocated to Shanghai, where his practice and teachings continued to evolve.
From Shanghai to Solitude
Shanghai in the late 1930s, described at the time as “a city of amazing paradoxes and fantastic contrast” and “the wickedest and most colorful city in the old Orient,” was a challenging environment for a monk to live and practice. Nevertheless, Fahai Lama worked there as an acupuncturist and reportedly treated over one hundred patients per day. His technique was highly unconventional: patients sat bare-chested at a distance while he held acupuncture needles between his lips, flicking each needle directly into the appropriate points with his right hand. He became quite famous in Shanghai, and his success attracted widespread attention but also provoked professional jealousy from other doctors. Anticipating possible complications, he chose to leave the clinic and withdrew from public medical practice. After leaving Shanghai, Fahai Lama settled in the Tianmu Mountains, specifically at a temple on Yu Wang Ping near Hangzhou. The temple, originally built by Longmen Daoists, became his residence and practice place. Life there was ascetic; he lived alone for extended periods, especially after the onset of the Cultural Revolution, when the Daoist monks departed.
The Crazy Lama with the Black Hat and His Hidden Mantra
Fahai Lama was known for an unconventional and at times eccentric teaching style, characterized by humor and nonconformity. Accounts from his students describe his methods as unpredictable, often challenging standard expectations of
Buddhist or Daoist instruction. This approach might be compared to the “crazy wisdom” tradition found in certain Tibetan and Chan lineages. In order to avoid persecution from authorities during the Cultural Revolution, Fahai Lama adopted the appearance of a madman, walking the streets with a black hat and a black flag, sometimes singing a seemingly nonsensical mantra-like phrase while performing a distinctive back-and-forth walking pattern. This behavior allowed him to practice undisturbed.
“I love you, you don’t love me.”
– Fahai Lama’s seemingly nonsensical phrase. Was this in fact a mantra in disguise?
Later, when curious students questioned him about this time, he answered: «Yes, I practiced crazy meditation. It corresponds with a very high level in meditation». However, it remains unclear whether the reference to him wearing a black hat
during his “crazy” meditation practice is directly related to the Karma Kagyu “Black Hat” tradition.
The Mystery of Lama Mimi (喇嘛咪咪)
In China, it is sometimes said that before becoming a cat, one must be a monk for seven lifetimes. It is also said that cats are expert meditators because they meditate all day long, with their eyes half-open, continuously purring what sounds
like a vibrating cosmic mantra. Fahai Lama had such a lama-cat, a cat named Mimi, which he talked about all the time. Lama Fahai insisted that Mimi follow the same vegetarian rules as the monks. But Mimi, ever the fish lover, had other ideas; she regularly found clever ways to break the monastery’s dietary code. Once, she was caught red-pawed, having devoured a snake. When two monks rushed to report the scandal to Fahai Lama, he merely shrugged and replied dryly, “I didn’t see anything.”
Mimi is perfect proof that enlightenment doesn’t always wear robes. Sometimes, it has fur, fangs, and a taste for meat.
The Temple of a Thousand Buddhas
Following the Cultural Revolution, Fahai Lama resumed teaching. Monks, nuns, and lay students from Shanghai, Hangzhou, and other regions came to study with him at Yu Wang Ping, where he informally established a small training center. Due
to limited living space, men and women practiced and slept in the same hall, separated only by curtains, an unusual arrangement in the history of Chinese Buddhist monastic practice. In 1984, Fahai Lama expressed his wish to build a new temple on Yu Wang Ping, which he called “The Temple of a Thousand Buddhas.” According to accounts, when asked how such a project would be funded, he simply replied, “The money will come. Don’t worry.” The funding later arrived from donors in America, exactly
as he had predicted. Lama Fahai personally designed both the temple and one of its central Buddha statues. Construction began in 1987, and the temple was completed in 1991, shortly before his death. Although living conditions at the temple remained simple and austere, students came from both China and abroad to study with him in the final years of his life.
Sacred and Silly: The Legacy of a Laughing Lama
(Fahai Lama with one of his female disciples)
Fahai Lama was renowned for his openness toward female practitioners at a time when many Buddhist teachers insisted on strict separation. His community of monks, nuns, and laypeople all shared practice halls and living quarters, a striking
symbol of his nonsectarian and inclusive approach. When teaching, Fahai Lama would often tell funny stories, and he particularly enjoyed making the nuns laugh. This lighthearted approach sometimes left newcomers with the impression that he was “not serious enough,” but the master explained: “After all, they are young girls. If you don’t let them laugh and relax every day, their psychology and qi will be easily impaired.”
He even joked about his life as a hermit: “When I lived in the cave on Gongga Mountain, everyone ate two meals a day and one meal at night. Only I ate three meals a day and still slept through the night.” After Fahai Lama died in 1991, the community of nuns dispersed. For a time, the monastery was guarded by an old monk and a few lay devotees who cared for the commemorative stupa built to preserve Fahai’s relics. One may only hope that the temple still stands strong today as a testament to
Fahai Lama’s monumental achievements. And may we also hope that it carries the memory and spirit of a spiritual maverick who lived by his own rules. While it remains unclear when or from whom he received the name “Fahai Lama,” the name itself is telling: “Fahai” evokes a disciple of the Sixth Patriarch Huineng, while “Lama” denotes a tantric lineage holder. This duality mirrors his unique synthesis of traditions. In this name, as in his life, Chan and Tantra, humor and discipline, seemed to meet
without contradiction.
Written by -Lars Sparby, 15.08.2025-
Books:
The Zen of Tantra: Tibetan Great Perfection in Fahai Lama’s Chinese Zen Monastery by Monica Esposito
Il Qigong, la nuova scuola taoista delle cinque respirazioni by Monica Esposito
Shanghai Tai Chi: The Art of Being Ruled in Mao’s China by Hanchao Lu
Spontaneous Movement for Health and Happiness by Dr. Shen Hongxun
Articles:
In Memory of Guru Fahai by Chen Bing
BUQI Institute Newsletter Vol. 1 Nr. 1 January 1995
BUQI Institute Newsletter Vol. 1 Nr. 2 June 1995
BUQI A Newsletter of Qigong and Taiji January 1998
Websites:
http://www.gelupa.org/forum.php?mod=viewthread&tid=113370
https://hridayartha.blogspot.com/2020/11/fusion-du-chan-et-du-bouddhisme.html?
Photo credits:
Pictures of Xihuliu, licensed under CC BY-SA 4.0.
https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/6/68/The_32_years_old_Fahai_Lama.png
https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Fahai_Lama_with_one_of_his_disciples.jpg
https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Minya_Konka,_from_the_west..jpg
Dette er starten på en artikkelserie som vil ta for seg noen av Dr. Shen Hongxuns mest betydelige mestere og lærere. Først ut er professor Yao Huanzhi, som Dr. Shen Hongxun anså for å være hans viktigste Taiji-lærer. Dr. Shen anerkjente også professor Yaos grunnarbeid som en av hans største påvirkninger på både Taijiwuxigong og Buqi behandlingsystemet.
(You can find the English version of this article at the bottom of the page)
(Professor Yao Huanzhi (乐奂之 1899-1961)
Da Dr. Shen bare var tolv år gammel, begynte han å studere med professor Yao i Shanghai,og han gikk på Taiji-klassene hans to ganger i uken og ble etterhvert en familiestudent. Det er viktig å merke seg at professor Yao også er kjent under flere andre navn, inkludert Yue og Le, og det finnes variasjoner i stavemåten til Huanzhi (som Huanzi og Huan Zhi). Dr. Shen refererte imidlertid konsekvent til ham som professor Yao i både sine forelesninger og skriftlige arbeider, og vi vil følge denne navnekonvensjonen gjennom denne artikkelen.
Legenden om Professor Yao Huanzhi
Professor Yao Huanzhi blir sett på som en legendarisk skikkelse i Taiji-verdenen. Hans bidrag til Taiji, Qigong og helbredelse anses som dyptgripende. I tillegg har hans ferdighet i bruken av såkalt “Empty Force» gjort ham beryktet som en nesten mytisk stormester i kampsportkretser. Sammenlignet med mange andre Taiji-mestere er kanskje ikke Professor Yao foreløpig så viden kjent i vesten, likevel så gjenspeiler hans respekt og ærbødighet den ekstraordinære påvirkningen han har hatt på kampsport og helbredende kunst som helhet.
En Stødig Student og Arbeidsom Akademiker
Yao ble født i Gushi, Henan-provinsen i 1899, og var ivrig fra ung alder. Han bodde hos onkelen i Hankou før han tok høyere utdanning ved Xiamen universitetet og senere Fudan universitetet. Han underviste i engelsk ved Zhejiang universitetet og kinesisk ved Aurora universitetet i Shanghai. Selv om han også kunne lese sanskrit, så trakte kunnskapen hans seg langt utover språk, siden han også var godt kjent med buddhistiske skrifter, klassisk kinesisk filosofi, kalligrafi og musikk. Ved siden av sitt akademiske liv fordypet professor Yao seg i studier av kampsport, spesielt Taijiquan. Han ble veiledet av den anerkjente Taiji-mesteren Dong Yingjie og møtte ofte den ikoniske arveren til Yang-stil Taiji, selveste Yang Chengfu.
(Kan dette muligens være et foto av en ung Yao Huanzhi? Vi kan ikke si for sikkert, men de kinesiske tegnene 乐奂之 tydes som Le Huan Zhi),
Møte med Tibetanske Praksiser og Tantrisk Qigong
I løpet av sin tid i Shanghai fordypet professor Yao seg mer i tibetanske esoteriske praksiser og integrerte denne innsikten i hans Taiji-lære og helbredelsesmetoder. Her studerte han med forskjellige buddhistiske munker, daoistiske prester, tibetanske lamaer, samt med en mystisk tidligere nonne ved navn Chen Guanghuan (陈光幻 1899-1985). Denne kvinnelige mesteren, noen ganger referert til som fru Wang, etter ektemannens familienavn, praktiserte tibetansk esoterisk qigong sammen med professor Yao. Det var denne praksisen kombinert med energetiske Taiji-kampkrefter (fa jin 發勁) som førte til at professor Yao utviklet sin unike tilnærming til det å helbrede mennesker ved å bruke disse nye teknikkene.
En Hardtarbeidende Mester
«En helbreder må være like tålmodig som en lærer – må aldri nekte å hjelpe de som trenger det.»
– Yao Huanzhi
Professor Yao Huanzhi ble viden kjent i Shanghai for sine ekstraordinære kampsportferdigheter og for sine mirakuløse helbredende evner. Til tross for rykter, benektet han konsekvent det å ha noen spesielle overnaturlige krefter, og la i stedet vekt på hardt arbeid, disiplin og ydmykhet. Han mente hvem som helst kunne nå hans mester-nivå gjennom tålmodighet, og sa: «Det er ingen hemmeligheter, og det er ikke en hemmelighet. Alle kan lære det og alle kan oppnå det.” Ved å fordrive sykdommer med enkelthet, så ble hans helbredende arbeid sagnomsust, da de til og med bidra til å kurere slike vanskelige tilfeller som opiumsavhengighet og infertilitet. Han avslå aldri de som trengte hjelp, og behandlet vanlige mennesker, kjendiser og høytstående tjenestemenn likt. Professor Yao var også kjent for noen ganger å utføre healing samtidig som han underviste i Taiji.
Kampsport med Ærverdighet
Mens han jobbet som professor ved universitetet, var professor Yao også privatlærer og kampsportinstruktør. Han underviste hundrevis av studenter og ble aktet av både likemenn og elever. Han la vekt på «kampsport med ærverdighet», og oppmuntret seniorstudenter til å støtte nybegynnere i et samarbeidende læringsmiljø. Han insisterte også på at man måtte mestre det grunnleggende før man gikk videre til mer avanserte former. Hans grunnleggende treningsrutiner, selv om de var fysisk krevende, dannet hjørnesteinen i hans kraftfulle Taiji. Ved å bruke enkle historier, lek og mental overføring, inkluderte professor Yao også i tillegg buddhistiske, konfucianske og daoistiske konsepter i instruksjonene sine. Professor Yao fortsatte sin profesjonelle karriere ved universitetet frem til den kinesiske revolusjonen i 1949, hvoretter han bare ville fokusere på å undervise i Taiji og helbrede klienter. Bortsett fra Dr. Shen Hongxun, så var Dong Shizho, Dong Bin og Kao Tao noen av professor Yaos mer bemerkelsesverdige studenter.
(Professor Yao (venstre) and Dong Shizho (høyre)
Innvirkning, Innflytelse og Inspirasjon
Professor Yao døde i en alder av 61 år, og etterlot seg to sønner, en datter og over 300 lærlinger. Hans yngste sønn, Le Dan, fortsatte arven ved å skrive den innflytelsesrike boken «The Essentials of Tai Chi».
Stilen han utviklet er nå kjent som «Leshi Taiji», og ideene hans inspirerte unnfangelsen av Buqi systemet skapt av Dr. Shen. Professor Yao Huanzhis integrering av daoistiske, buddhistiske og tantriske prinsipper i kamp- og helbredende kunster skapte et ettermæle som fortsetter å inspirere utøvere over hele verden.
Livet til professor Yao vitner om at muligheten for både åndelig og kroppslig utvikling kan eksister i harmoni. Det beviser også at utmerkelse, selv om det noen ganger er innhyllet i mystikk, også kan være forankret i disiplinert trening, medfølelse og en livslang forpliktelse til kultivering av kropp, ånd og sinn.
English version
This is the start of an article series about some of Dr. Shen Hongxun’s significant masters and teachers. First out is Professor Yao Huanzhi, whom Dr. Shen Hongxun considered to be his most important Taiji teacher. Dr. Shen also acknowledged Professor Yao’s groundwork as one of his biggest influences on both Taijiwuxigong and the Buqi Healing System.
(Professor Yao Huanzhi (乐奂之 1899-1961))
In Shanghai, when Dr. Shen was just twelve years old, he began studying with Professor Yao, attending his Taiji classes twice a week, and becoming a family student. It’s important to note that Professor Yao is also known by several other names, including Yue and Le, and variations exist in the spelling of Huanzhi (such as Huanzi and Huan Zhi). However, Dr. Shen consistently referred to him as Professor Yao in both his lectures and written works, and we will follow that naming convention throughout this article.
The Legend of Professor Yao Huanzhi
Professor Yao Huanzhi is remembered as a legendary figure in the world of Taiji (Tai Chi). His contributions to Taiji, Qigong, and healing are considered profound. Additionally, his infamous prowess in the use of so-called “empty force” has earned him a reputation as a near-mythically accomplished grandmaster in martial arts circles. Though perhaps still not as widely recognized in the West compared to many other Taiji masters, Professor Yao’s respect and reverence reflect the extraordinary impact he has had on the martial and healing arts.
A Steadfast Student and Accomplished Academic
Born in Gushi, Henan Province, in 1899, Yao was studious from a young age, and he lived with his uncle in Hankou before pursuing higher education at Xiamen University and later Fudan University. He taught English at Zhejiang University and Chinese at Aurora University in Shanghai. Although he was also capable of reading Sanskrit, his knowledge extended far beyond languages, as he was also well-versed in Buddhist scriptures, classical Chinese philosophy, calligraphy, and music. Alongside his academic life, Professor Yao immersed himself in the study of martial arts, particularly Taijiquan. He was mentored by the renowned Taiji master Dong Yingjie and frequently met with the iconic inheritor of the Yang-Style Taiji, Yang Chengfu.
(Could this be a photo of a young Yao Huanzhi? We can’t say for certain, but the Chinese characters 乐奂之 says Le Huan Zhi),
Encounter With Tibetan Practices and Tantric Qigong
During his time in Shanghai, Professor Yao delved deeper into Tibetan esoteric practices and integrated these insights into his Taiji teachings and healing methods. Here he studied with various Buddhist monks, Daoist priests, Tibetan lamas, as well as with a mysterious former nun named Chen Guanghuan (陈光幻 1899-1985). This female master, sometimes referred to as Mrs. Wang, after her husband’s family name, would practise Tibetan Esoteric Qigong together with Professor Yao. It was this practice combined with energetic Taiji fighting forces (fa jin 發勁) that led Professor Yao to develop his unique approach of healing people using these new techniques.
A Hardworking Master
«A healer must be as patient as a teacher—never refusing to help those in need.”
- Yao Huanzhi
Professor Yao Huanzhi became widely known in Shanghai for his extraordinary martial arts skills and for his miraculous healing capabilities. Despite rumors, he consistently denied having any special supernatural powers, instead emphasizing hard work, discipline, and humility.
He believed anyone could reach his level of mastery through perseverance, saying, “There is no secret, and it is not a secret. Everyone can learn and everyone can achieve it.”
Expelling illnesses with ease, his non-contact healing work would turn into the stuff of legends, even helping to cure such cases as opium addiction and infertility. Never turning down those in need, treating regular people, celebrities, and high-ranking officials alike. Professor Yao was also known to sometimes do healing at the same time as teaching Taiji.
Martial Arts With Virtue
While working as a professor at the University, Professor Yao was also a private tutor and martial arts instructor. He taught hundreds of students and was revered by peers and pupils alike. He emphasized “martial arts with virtue”, encouraging senior students to support juniors in a collaborative learning environment. He also insisted on mastering the fundamentals before proceeding to advanced forms. His basic training routines, though physically demanding, formed the cornerstone of his powerful Taiji. Applying simple stories, games, and mental transmission, Professor Yao would additionally include Buddhist, Confucian, and Daoist concepts in his instructions.
Professor Yao would continue his professional career at the University until the Chinese revolution in 1949, after which he would only focus on teaching Taiji and healing clients. Apart from Dr. Shen Hongxun, some of Professor Yao’s more notable students included Dong Shizho, Dong Bin, and Kao Tao.
(Professor Yao (left) and Dong Shizho (right)
Impact, Influence and Inspiration
Professor Yao passed away at the age of 61, leaving behind two sons, a daughter, and over 300 apprentices. His youngest son, Le Dan, continued his legacy by authoring the influential book “The Essentials of Tai Chi.”
The style Professor Yao developed is now known as “Leshi Taiji”, and his ideas inspired the conception of the Buqi Healing System, created by Dr. Shen.
Professor Yao Huanzhi’s integration of Daoist, Buddhist, and Tantric principles into the martial and healing arts created a legacy that continues to inspire practitioners around the world.
His life exemplifies the possibility of spiritual and physical development existing in harmony, proving that greatness, while sometimes shrouded in mystery, can also be rooted in disciplined exercise, compassion practice, and a lifelong commitment to the cultivation of the body, spirit, and mind.
-Lars Sparby, 01.05.2025-
Kilder / sources:
Bøker / books:
Empty Force: The Power of Chi for Self-Defence and Energy Healing by Paul Dong and Thomas Rafill
Taoist Alchemy and Breathing Practice: Direct Instructions for the Five Breathings by Dan Vercammen
Il Qigong: la nuova scuola taoista delle cinque respirazioni by Monica Esposito
太极拳心法传真 by 董斌 (Dong Bin)
Taiji 37: Nanpai Taijiquan by Dr. Shen Hongxun
Spontaneous Movement for Health and Happiness by Dr. Shen Hongxun
The Heart Treasure of Taijiquan by Ren Gang
樂式太極拳行功要義 by 樂亶; 樂雍整理 (Le Dan, edited by Le Yong)
Websider / Websites:
https://doubledragonalliance.org/foundation-work-theories-for-taiji-quan-practice/
Pusten er livets essens. Det er den første handlingen vi utfører ved fødselen og den siste når vi forlater denne verden. Men til tross for dens betydning, tenker de fleste av oss sjelden på hvordan vi puster. I denne artikkelen vil vi utforske hvorfor riktig pusting er viktig, og hvordan vi kan forbedre vår helse gjennom bevisste pusteteknikker.
Hvorfor riktig pust er viktig
Riktig pust kan ha en rekke helsefordeler, inkludert:
- Redusert stress: Dype, rolige pust kan aktivere kroppens avslapningsrespons, som reduserer stress og angst.
- Forbedret konsentrasjon: Oksygenrik blod hjelper til med å klarne tankene og forbedre konsentrasjonen.
- Bedre søvn: Pusteteknikker kan fremme avslapning og hjelpe de som sliter med søvnproblemer.
- Styrket immunforsvar: Regelmessig dyp pusting kan styrke immunforsvaret ved å fremme sirkulasjonen av lymfe, som transporterer immunceller gjennom kroppen.
Pusteteknikker for bedre helse
På alle våre kurs legger vi stor vekt på pustens rolle, og dette gjelder særlig for våre meditasjonskurs og kurs som sentrerer seg rundt lyd og mantra. Her utforsker vi ulike teknikker som er designet for å støtte kroppens velvære.
Når du etterhvert vender deg til å puste langsommere og dypere vil du oppleve at:
- Tankemyldringen blir redusert
- Du blir mer til stede i nuet
- Hukommelsen blir bedre og hodet klarere
- Søvnkvaliteten forbedres
- Muskelspenninger og smerter avtar og blir lettere å håndtere
Oppsummert kan bevissthet med riktig pust i dagliglivet være en enkel, men kraftfull måte å forbedre din generelle velvære på. Husk at som med enhver ny praksis, er det viktig å starte sakte og lytte til kroppen din. Pust dypt, og la helsen blomstre! Å puste riktig, med dype og rolige åndedrag, hjelper ikke bare med å gi riktig mengde oksygen til blodet, men kan også bidra til å redusere stress og forbedre konsentrasjonen. Det er derfor viktig å være bevisst på pusten og å praktisere gode pusteteknikker for å støtte både fysisk og mental helse.
Innholdet er delvis generert av KI. Foto : Denys Nevozhai @Unsplash
Vagusnerven er en av de mest fascinerende og viktige nervene i kroppen vår. Den er kjent som den tiende hjernenerve, eller cranial nerve X, og spiller en kritisk rolle i å holde våre kropper i balanse. Denne nerven er som en supermotorvei som forbinder hjernen med mange av de vitale organene i kroppen, inkludert hjertet, lungene og fordøyelsessystemet.
Hva er vagusnerven?
Vagusnerven er den lengste nerven i det autonome nervesystemet, som styrer de ufrivillige funksjonene i kroppen, som hjerteslag og fordøyelse. Den starter i hjernestammen og strekker seg ned gjennom nakken og brystet, og ender opp i magen. Tenk på den som kroppens naturlige ro-og-fordøy-system, som arbeider i bakgrunnen for å holde deg sunn og avslappet.
Hvordan fungerer vagusnerven?
Vagusnerven er involvert i mye av det som skjer i kroppen uten at vi tenker over det. Den regulerer hjertefrekvensen, kontrollerer blodtrykket, påvirker pusten og sørger for at fordøyelsen går som den skal. Når du spiser, er det vagusnerven som forteller magen din at det er på tide å begynne å fordøye maten. Når du slapper av, er det vagusnerven som hjelper hjertet ditt å slå saktere og roligere.
Helse og vagusnerven
En velfungerende vagusnerve er nøkkelen til god helse. Når vi tar vare på oss selv ved å unngå for mye stress, spise riktig, trene regelmessig og få nok søvn, hjelper vi vagusnerven å fungere optimalt. Dette kan føre til bedre fordøyelse, lavere stressnivåer og en generell følelse av velvære.
Stress og vagusnerven
For mye stress kan imidlertid sette vagusnerven under press. Når vi er stresset, går kroppen vår inn i «kamp-eller-flukt»-modus, som er det motsatte av «ro-og-fordøy». Dette kan føre til at vagusnerven ikke fungerer så godt som den burde, noe som kan påvirke alt fra hjertefrekvensen til fordøyelsen.
Hvordan kan vi støtte vagusnerven i vår praksis?
Det er flere måter å støtte helsen til vagusnerven på som du vil lære hos oss på Qigongsenteret. Enkle øvelser som pustetekniker, meditasjon, qigong og taiji kan stimulere vagusnerven og fremme en følelse av ro og avslapning. Ved å integrere disse praksisene i hverdagen, kan vi hjelpe vagusnerven å holde kroppen i en tilstand av balanse og helse.
Oppsummert er vagusnerven en kraftig alliert i vår søken etter helse og velvære. Ved å forstå hvordan den fungerer og hvordan vi kan støtte den, kan vi ta kontroll over vår egen helse og trivsel. Så neste gang du tar et dypt åndedrag og føler deg mer avslappet, husk at du har vagusnerven å takke for det!
Innholdet er delvis generert av Copilot AI. Foto : Camilo Jimenez -@Unsplash
Andre kilder
- The Vagus Nerve: Anatomy and Function – Verywell Health
- Vagus Nerve: What It Is, Function, Location & Conditions – Cleveland Clinic
- Can Stimulating the Vagus Nerve Actually Transform Your Health?
- The Vagus Nerve: Key to Mind-Body Connection
- Vagus Nerve: Function and How to Stimulate It Naturally (Evidence Based)