Chen Guanghuan (陈光幻 1912-1984): En kvinnelig mester brakt frem i lyset

Dette er tredje artikkelen i en serie om noen av Dr. Shen Hongxuns mest betydningsfulle lærere og mestre. Del en fokuserte på professor Yao Huanzhi, Dr. Shens fremste taiji-lærer og en sentral innflytelse i utviklingen av både Taijiwuxigong og Buqi-healingsystemet. Del to utforsket livet og arven etter Fahai Lama, Dr. Shens viktigste åndelige veileder og innvier i Karma Kagyu-linjen.

Artikkelen er skrevet av Lars Sparby.

Takk til Marc Price for generøs deling av sine egne funn og forskning om Chen Guanghuan

(You can find the English version of this article at the bottom of the page)

(Fru Wang, Chen Guanghuan)

I denne tredje artikkelen trer vi inn i den skyggelagte arven etter Chen Guanghuan (陈光幻 1912–1984), en obskur, men dypt fascinerende skikkelse. Så langt vi vet studerte ikke Dr. Shen Hongxun direkte med henne, likevel omtalte han henne som sin grandmaster. Hun var professor Yao sin åndelige rotlærer og regnes som den sanne kilden bak hans integrering av tibetanske esoteriske metoder og utviklingen av energihealing basert på taiji-krefter. Blant professor Yao sine elever ble hun ganske enkelt husket som Fru Wang, eller noen ganger som Wang Tai Shimu. Wang er ektemannens familienavn, tai betyr stor, og shimu brukes om en kvinnelig mester.

Gjennom denne artikkelen ønsker vi å løfte Chen Guanghuans bemerkelsesverdige liv og lære tydeligere frem i lyset og anerkjenne henne som en kvinnelig mester hvis innflytelse var stillferdig, men grunnleggende i den overleveringen som senere skulle forme Dr. Shens system.

«Jeg kom til denne verden for å utføre en usedvanlig detaljert oppgave.»

— Chen Guanghuan (nedtegnet av Wang Licheng)

Scenen settes i Shaoxing

Chen Guanghuan ble født i Shaoxing (绍兴市) i 1912, et område kjent for sine lærde, historiefortellere, kompromissløse åndelige tradisjoner og stinkende tofu. Kunnskapen om barndommen hennes eller familien hun kom fra er foreløpig godt skjult, og på mange måter er nettopp dette fraværet nokså karakteristisk.

Selve Shaoxing gir oss mer visshet enn hennes tidlige år gjør. Byen er en av de eldste i det østlige Kina, ligger mellom Hangzhou og Ningbo, og befinner seg ikke langt fra Shanghai. I århundrer har dette vært et sted der historien beveger seg langsomt og lærdom legger seg dypt. Shaoxing er en by der kanalene frakter både vinbåter og folkeeventyr. Ifølge legenden var det her Yu den store, grunnleggeren som temmet flommene og brakte orden til det tidligste Kina, både døde og ble begravet.

Det er lett å forestille seg at en skikkelse som Chen Guanghuan kunne ha vokst frem fra et slik jordsmonn

(Kalligrafi av 陈光幻 laget av Xiaoruo D)

Fra hushjelp til mester

Historien begynner nesten som et folkeeventyr. Wang Licheng (王理成居士, også kjent som Wang Jingyuan 王净圆), en buddhistisk lærd lekman fra Yichang i Hubei, ansatte en ung omsorgsarbeider ved navn Chen Guanghuan for å ta seg av sin syke kone. Det ble raskt tydelig at hun ikke akkurat var en vanlig hushjelp. I Wang Lichengs egne ord føltes en kort samtale med henne som om skyene ble delt og himmelen åpnet seg. Senere skulle han skrive ned hvert eneste ord hun sa i notatboken sin.

Da Wang tok med familien for å motta undervisning av lama Nona Hutuktu (诺娜上师 1865–1936), fulgte Chen med. En historie som ofte blir gjenfortalt, forteller at da Nona la hånden på hodet hennes for å gi en velsignelse, klarte han ikke å løfte den av igjen. Til sin store forbløffelse innså han at hennes evner overgikk hans egne. Wang løste forsiktig lamaens hånd med sin høyre hånd og avvæpnet situasjonen med en kommentar om at bygdefolk ikke alltid vet bedre.

Fra dette møtet skal Wang Licheng ha tjent som Chen Guanghuans dharmavokter. Han bøyde seg for henne som sin lærer, og etter at hans første kone gikk bort, giftet han seg senere med henne. I ytre kretser var hun ganske enkelt kjent som Fru Wang, Den store lærers hustru (Wang Tai Shimu), et navn som bar både hengivenhet og stille ærbødighet.

Tre år med seks typer yoga under Lama Nona

Etter at hun hadde trådt inn i kretsen rundt lama Nona, tilbrakte Chen Guanghuan de neste tre årene, fra 1933 til 1936, som nær student av ham og mottok undervisning i avanserte vajrayanametoder, som senere beretninger ganske enkelt omtaler som «de seks typer yoga». I denne perioden oppholdt hun seg også på et kloster i Hangzhou, der hun praktiserte både rygg-mot-rygg og ansikt-til-ansikt-meditasjon med Nona i retrett.

Det var trolig i disse årene at hun begynte å utvikle de seks guddommelige kreftene, de såkalt klassiske kjennetegnene på dyp realisering i buddhistisk praksis. Blant metodene hun studerte skal hun særlig ha utmerket seg i powa, som blant annet er overføring av bevisstheten i dødsøyeblikket. Dette er en praksis som i vajrayanatradisjonen regnes som et tegn på uvanlig høy dyktighet. Uansett hva de nøyaktige detaljene i treningen hennes var, så er det klart at forståelsen hennes av indre praksis modnet til et bemerkelsesverdig høyt nivå i denne perioden.

Som vi skal se senere, ble det sagt at praksisen hennes hadde utviklet seg til et punkt der åndskroppen kunne tre ut av den fysiske kroppen og bevege seg fritt i verden på egen hånd.

Et hemmelig søsterskap i Shanghai

Shanghai på 1930-tallet var kjent som Módū (魔都), et navn som kan oversettes til noe i retning av Demonbyen eller Den magiske hovedstaden. Det var et treffende kallenavn på et sted der politiske intriger, moderne glamour, dype esoteriske strømmer og jazz levde side om side. Buddhistiske lekforeninger, forbudte selskaper, tantriske meditasjonsgrupper, daoistiske ritualister, orakler, åndemedier, kampkunstutøvere og skjulte adepter beveget seg gjennom de samme gatene. Kvinnelige utøvere var ikke uhørt, men de få som hadde nådd virkelig realisering ble møtt med en blanding av ærefrykt og varsomhet. Blant dem fantes det to skikkelser på parallelle stier, hvis navn bare har blitt hvisket svakt gjennom tiårene: Chen Guanghuan og Tang Wanyin (唐婉音 1896–1985).

Tang Wanyin hadde også studert under lama Nona i de samme urolige årene. Likevel, til tross for at de delte samme mester, oppførte Chen og Tang seg som helt fullstendige fremmede. De anerkjente aldri hverandre og snakket ikke sammen om sin trening. For en utenforstående ville det virke absurd at to kvinner fra samme linje lot som om de ikke kjente hverandre. Men slik hemmelighold var et grunnprinsipp i tibetansk esoterisk praksis i Kina i republikktiden. De initierte skjulte ofte både lærere og meddisipler for å beskytte linjen og overleveringen.

Det var i denne atmosfæren at Chen Guanghuan trådte inn i et større virke. Skildringer fra perioden beskriver henne som leder for meditasjonssamlinger, der hundre mennesker satt sammen i en sal og dekket til øynene mens hun ledet dem mot det hun kalte himmelriket. Noen fortalte at de kjente en kraft som skjøv dem fremover. Andre beskrev visjoner så levende at ryktet spredte seg raskt blant Shanghais buddhister. Ikke alle lyktes, men nok gjorde det til at hendelsen ble en del av hennes legende.

I årene hun bodde i Shanghai ble hun gradvis en kjent skikkelse i det buddhistiske miljøet. Folk begynte å legge merke til at hun tidvis uttalte seg profetisk om visse ting som virket både dyptgripende og merkelig presise. En gjenfortelling beskriver hvordan hun satt helt rolig før hun sa: «En tornado holder på å dannes utenfor kysten. Om to dager kommer det kraftig regn til Shanghai.» På en tid da værmeldinger stort sett var kvalifiserte gjetninger og lenge før satellitter fantes, virket slike utsagn urovekkende treffsikre. To dager senere kom stormen akkurat slik hun hadde sagt. Hendelser som dette bidro til opplevelsen av at hun bar på en form for innsikt som var vanskelig å forklare.

Det har i ettertid blitt sagt at hun hadde karmiske bånd til Shanghai. Det var som om hennes nærvær i byen var del av en forbindelse hun selv kjente igjen. Sant eller ikke, det var her arbeidet hennes ble tydeliggjort, og det var her rollen hun hadde i å bringe den åndelige arven videre kom klarest til syne.

(Kart over det sentrale Shanghai. Trykt av British War Office i 1935)

En annen historie som sirkulerte vidt på denne tiden handlet om en rik Shanghai-forretningsmann  som hadde blitt kidnappet og holdt fanget i et mørkt rom i utkanten av byen. Vettskremt påkalte han Chen Guanghuans navn igjen og igjen. Rundt midnatt begynte plutselig rommet å lyse. Et blekt måneskinn formet seg på veggen, og Chen Guanghuans ansikt trådte frem i i lyset. Hun ba ham å ikke være redd og sa at han ville bli løslatt dagen etter. Ifølge historien slapp bandittene ham fri, og han dro rett hjem til henne for å takke henne.

Den tidligere nevnte Tang Wanyin beveget seg gjennom byen på en enda mer tilbaketrukket måte enn Chen. Hennes hovedstudent var den fremtidige mesteren You Pengxi (游彭喜 1902–1983), som senere skulle bringe en tilsvarende kombinasjon av tibetanske esoteriske metoder og kampkunst inn i sitt eget arbeid. Her dannet det seg en parallell linje til den som gikk gjennom Chen og hennes etterfølgere.

Sammen utgjorde disse to kvinnene, Chen Guanghuan og Tang Wanyin, en tilslørt akse i Shanghais esoteriske undergrunn, et slags hemmelig søsterskap som ikke var bunnet av hilsener eller offentlig anerkjennelse, men av tilsvarende trening, delte løfter og en felles forståelse av hvor sårbare enkelte praksiser var i disse urolige årene.

Ut fra denne hemmelighetsfulle verdenen av Shanghai-elever vokste den viktigste forbindelsen av dem alle frem: overføringen hun ga til professor Yao.

(Fotografi av en ung Chen Guanghuan)

“Chen stil” taiji: Læreren bak professor Yao

Professor Yao (乐奂之 1899–1961) var medlem av Nona Jingshe (tempel) og hadde allerede studert buddhisme under både Wang Licheng og Nona Hutuktu, men det var Chen som til slutt skulle bli hans virkelige åndelige mester. I tjueårene bodde Chen Guanghuan og Wang Licheng til og med i Yaos hjem, og hans senere studenter fortalte om hvordan hennes nærvær hadde omformet den indre treningen hans på måter som vanlig kampkunstundervisning aldri kunne forklare.

Yao sin tredje taiji-form hadde blitt gitt til ham av henne i en drøm. Dette var ingen metafor. Drømmeundervisning var en anerkjent del av treningen deres. Han betraktet henne som kilden til den indre dimensjonen som gjorde taiji-en hans så annerledes fra det han hadde lært av Dong Yingjie.

En del av denne forskjellen lå i måten hun korrigerte, stabiliserte og omformet de indre kreftene i kroppen hans. En anekdote beskriver hvordan Yao, etter å ha flyttet til Shanghai, slet med en overveldende indre styrke. I de trange gatene kunne et enkelt utilsiktet sammenstøt med en forbipasserende føre til at den andre personen fikk et benbrudd. Yao ble så urolig av dette at han knapt våget å gå hjemmefra. Da kom et mildt inngrep fra Fru Wang, som med én uanstrengt bevegelse av høyre hånd foran øynene hans fjernet forstyrrelsen i systemet hans. Fra og med det øyeblikket kunne Yao veksle fritt mellom hardhet og mykhet som han selv ønsket. Elever undret seg senere over at kroppen hans kunne kjennes som bomull eller som jern avhengig av hvem som rørte ved ham. De visste knapt at denne forvandlingen stammet fra én enkel håndbevegelse gjort av Chen Guanghuan.

Yaos omgangskrets merket forskjellen også. Merkelig nok hadde mange av hans sterkeste studenter etternavnet Chen, noe som førte til spøkefulle bemerkninger om at kampkunsten hans like gjerne kunne bli kalt «Chen-stil». Ifølge muntlige kilder var Yaos svar enkelt: han hadde jo til og med en lærer som het Chen. Spøken bar på en skjult sannhet. Egenskapene som skilte taiji-en hans fra andre kom nettop fra hans nære arbeid med Chen Guanghuan.

Arbeidet de gjorde sammen innehold trening i taiji-krafter (fa jin 發勁) og de esoteriske teknikkene han praktiserte i Nona Jingshe, vevet sammen med den indre veiledningen han mottok fra Chen Guanghuan. Yao var tydelig på at han selv ikke hadde funnet opp noe nytt. Som et vitnesbyrd forteller, sa han ofte: «Taji-en min er utelukkende det læreren min lærte meg. Jeg har aldri våget å blande inn noe nytt.»

«Mennesker er inkarnasjoner, og det finnes en linje av tomhet i kroppen deres.»

— Mester [Chen] Guanghuan

Liv og død i Hongkong

Slutten av 1940-årene førte mer politisk uro til Shanghai. Helt på tampen av opprettelsen av Folkerepublikken i 1949 forlot Wang Licheng og Chen Guanghuan byen og flyttet til Hongkong, hvor et religiøst levesett var mindre begrenset. Det ble sagt at en velstående forretningsmann tilbød sin støtte og hjalp dem med å gjennomføre flyttingen, selv om detaljene rundt dette er uklare.

Her skjedde det en helt ekstraordinær hendelse som ble til en del av hennes Hongkong-legende. Vitner fortalte at en bil i høy hastighet kjørte rett på henne. De som så det var sikre på at hun kom til å dø. Likevel gikk hun bort fra det uten en eneste skramme, akkurat som om at bilen hadde passert rett gjennom henne, uten å ødelegge sveisen engang. Denne historien legger til nok et lag av følelsen av beskyttelse, ærefrykt og mystikk som omgav henne. Var det et attentatforsøk? Kunne hun være to steder samtidig?

Det var trolig også i disse Hongkong-årene at nok en legende begynte å ta form. Dette var kanskje en fantastisk fortelling som forsøkte på en merkverdig måte å forklare den uvanlige dybden av hennes vesen folk opplevde i hennes nærvær. Ifølge enkelte kilder var nemlig kvinnen kjent som Chen Guanghuan ikke lenger den opprinnelige bevisstheten som ble født i Shaoxing. Noen hevdet at da hun var kommet i førtiårene eller femtiårene, hadde kroppen hennes blitt et bosted for en seksten år gammel tibetansk prinsesse fra Xikang, en talentfull aspirant som skal ha vært begavet i powa (overføring av bevissthet). Gjennom denne praksisen skulle denne prinsessen bevisst ha forlatt sin egen kropp og gått inn i kroppen til Chen, mens hun ledet den opprinnelige sjelen mot De rene landene (Pure Lands).

Xikang var imidlertid en konstruert provins opprettet av Republikken Kina i 1939, og ideen om en prinsesse fra dette området stiller åpenbare spørsmål om hvor bokstavelig denne historien bør forstås. Enten den skal leses som metafor, en gjenfødelsesfortelling eller symbolsk undervisning, viser den hvordan etterkommerene hennes forsøkte å gi mening til den spesielle tilstedeværelsen de møtte. Den peker også på hvordan myte og sannhet ofte glir inn i hverandre i livene til høyt utviklede utøvere, særlig i tradisjoner bygget på hemmelighold, subtilitet og indre erfaring.

Chen Guanghuan og ektemannen levde resten av sine liv sammen i Hongkong. Flere av hennes disipler fra Shanghai skal ha besøkt henne kort tid før hun gikk bort i 1984. Wang Licheng hadde gått bort noen år tidligere, og paret etterlot seg to sønner.

Fru Wang kroppsliggjort

«Jeg vil heller være jord enn en diamant.»

— Chen Guanghuan

Hvordan kan vi forstå Chen Guanghuan? Var hun bare en helt vanlig hushjelp som ble en mester, en reinkarnert prinsesse, eller, som noen av Professor  Yao sine elever trodde, en manifestasjon av Guanyin selv? Fortellingene rundt henne er selvmotsigende, underlige og tidvis åpent mytiske. Likevel peker hver av dem mot noe livet hennes uttrykte med uvanlig klarhet: ekte åndelig utvikling utfolder seg ofte på måter som er uforklarlige for andre.

Det vi med sikkerhet kan si, er at hennes innflytelse formet læren som gav næring til praksisen vår i dag. Uten henne ville Yao Huanzhi verken ha lært seg å regulere sin indre kraft, ha integrert de esoteriske metodene han mottok fra henne og Nona Hutuktu, eller ha utviklet den helbredelsen som senere inspirerte Dr. Shen. Bidraget hennes er som strømmen under overflaten av en dyp elv. Den er ikke alltid synlig, men den beveger alt.

I overføringslinjens språk er hun oldemesteren. Hun står foran Dr. Shen, ikke som en offentlig skikkelse eller institusjon, men som en skjult hånd. Læren hennes nådde ham gjennom den transformerte taiji-en til Yao Huanzhi, gjennom det helbredende energiarbeidet som vokste fram av samarbeidet mellom henne og Yao, og gjennom den klare orienteringen mot oppriktighet som Yao bar med seg gjennom hele sitt liv.

For oss moderne utøvere blir Chen Guanghuan en annen type forbilde. Hun minner oss om at mestring ikke alltid kommer med flotte titler eller berømmelse. Det kan komme gjennom det harde arbeidet til en som ikke trenger oppmerksomhet. Eksemplet hennes minner oss på å kultivere ydmykhet, å praktisere med standhaftighet heller enn oppvisning, og å ha tillit til muligheten for at det usynlige fortsatt kan forme det synlige.

I en tid der åndelige tradisjoner ofte pakkes inn og selges som produkter, gir livet hennes en mild motvekt. Hun bringer oss tilbake til noe enklere: å praktisere med enkelhet, å la arbeidet vårt forbli uten pynt, og å la oppriktigheten være nok uten å trenge å være diamanten i kronen.

Chen Guanghuans navn er kanskje ikke viden kjent i dag, men å løfte historien hennes frem i lyset er å ikke bare hedre henne, men alle de glemte mesterne hvis virke lever videre kun i minner, fotnoter, myter og i bevegelsene til dem som bærer lærdomen deres. Tilstedeværelsen deres er fortsatt med oss om vi selv er tilstede nok til å kroppsliggjøre dem.

English version:

Written by Lars Sparby

Special thanks to Marc Price for generously sharing his own findings and research on Chen Guanghuan.

(Madam Wang, Chen Guanghuan)

This is the third article in a series about some of Dr. Shen Hongxun’s most significant masters and teachers. The first installment focused on Professor Yao Huanzhi, Dr. Shen’s foremost Taiji teacher and a key influence on the development of both Taijiwuxigong and the Buqi Healing System. The second article explored the life and legacy of Fahai Lama, Dr. Shen’s most important spiritual guide and initiator into the Karma Kagyu lineage.

In this third article, we step into the shadowed legacy of Chen Guanghuan (陈光幻 1912–1984), an obscure but profoundly intriguing figure. Although as far as we know, Dr. Shen Hongxun never studied with her directly, he called her his grandmaster. She was the spiritual root master of Professor Yao and is credited as the true source behind his integration of Tibetan esoteric practices and the development of energetic healing methods based on Taiji forces. Among Professor Yao’s students she was remembered simply as Madam Wang, or sometimes as Wang Tai Shimu. Wang is her husband’s family name, Tai means grand, and Shimu denotes a female master.

Through this article, we aim to bring Chen Guanghuan’s extraordinary life and teachings more fully into the light, and to acknowledge her as a female master whose influence played an understated, yet foundational role in the transmission that would eventually shape Dr. Shen’s system.

“I came into this world to carry out an exceptionally detailed task.”

— Chen Guanghuan (as recorded by Wang Licheng)

Setting the Scene in Shaoxing

 Chen Guanghuan was born in Shaoxing (绍兴市) in 1912, a region known for its scholars, storytellers, uncompromising spiritual traditions, and stinky tofu. Knowledge of her childhood or the family she came from remains secretly tucked away for now, and in many ways that absence is characteristic.

Shaoxing itself offers more certainty than her early years do. It is one of the oldest cities in eastern China, resting between Hangzhou and Ningbo and not far from Shanghai. For centuries it has been a place where history moves slowly and scholarship runs deeply, the kind of city whose canals carry both wine boats and folklore. Legend has it that Yu the Great, the legendary founder who tamed the floods and established order in the earliest China, both died and was buried here.

It is not hard to imagine that someone like Chen Guanghuan could have come from such soil

(Calligraphy of 陈光幻 by Xiaoruo D)

From Maid to Master 

The story begins almost like a folktale. Wang Licheng (王理成居士, also known as Wang Jingyuan 王净圆), a lay Buddhist scholar from Yichang in Hubei, once hired a young caregiver named Chen Guanghuan to look after his wife who was in poor health. It soon became clear that she was no ordinary household helper. In Wang Licheng’s own words, a brief exchange with her felt like clouds parting to reveal the open sky. Later he would write down everything she said in his notebook.

When Mr. Wang brought his family to receive teachings from the lama Nona Hutuktu (诺娜上师  1865-1936), Chen accompanied them. One widely repeated story recounts that when Nona placed his hand on her head to bestow a blessing, he found he could not lift it again. To his astonishment, her attainment surpassed even his own. Wang gently released the lama’s hand with his right hand and softened the moment with a remark about country folk not knowing any better.

From that encounter onward, Wang Licheng is said to have served as Chen Guanghuan’s Dharma protector. He bowed to her as his teacher, and after his first wife’s passing, he later married her. In outer circles she was known simply as Madam Wang, the Grand Tutor’s Wife (Wang Tai Shimu), a name that silently carried both affection and reverence. 

Three Years Studying the Six Yogas under Lama Nona

After entering into the orbit of Lama Nona, Chen Guanghuan spent the next three years, from 1933 to 1936, training closely with him and receiving instruction in advanced Vajrayana methods that later accounts simply referred to as “the Six Yogas.” Throughout this period she also spent time at a monastery in Hangzhou, where she practiced both back-to-back and face-to-face meditation with Nona in retreat.

It was likely during these years that she began to develop the six divine powers, the classical signs of deep attainment in Buddhist cultivation. Among the methods she studied, she was said to have excelled in powa, the transference of consciousness at the moment of death, a practice regarded in the Vajrayana world as a mark of uncommon accomplishment. Whatever the precise details of her training, it is clear that her understanding of inner practice matured to a remarkable level during this period.

As we will see later, her level of training was said to have grown to the point where her spirit-body could leave her physical form and interact with the outside world.

A Secret Sisterhood in Shanghai

Shanghai in the 1930s was known as Módū (魔都), which can be translated into something like the Demon City, or the Magic Capital. It was a fitting nickname for a place where political intrigue, modern glamour, deep esoteric currents and jazz lived side by side. Buddhist lay societies, forbidden associations, tantric meditation groups, Daoist ritualists, geomancers, spirit mediums, martial artists and clandestine adepts all moved through the same streets. Women practitioners were not unheard of, but the few who possessed real attainment were treated with a mixture of awe and caution. Among them were two figures on parallel paths, whose names have only been whispered faintly across the decades: Chen Guanghuan and Tang Wanyin (唐婉音 1896-1985).

Tang Wanyin had also studied under Lama Nona during those same turbulent years. Yet, despite sharing a master, Chen and Tang behaved as complete strangers. They never acknowledged one another or discussed their training. To an outsider it would seem absurd—two women from the same lineage pretending not to know each other. But such secrecy was a principle of Tibetan Esoteric practice in Republican-era China. Initiates often concealed their teachers and fellow disciples to protect the lineage and transmission.

It was in this atmosphere that Chen Guanghuan stepped into a larger field of activity. Accounts from the period describe her leading meditation gatherings in which a hundred people sat together in a hall, covering their eyes as she guided them toward what she called the heavenly realm. Some said they felt a force push them forward. Others reported visions so vivid that the story spread quickly among Shanghai Buddhists. Not everyone succeeded, but enough did that the event became part of her legend.

During her years in Shanghai, she gradually became well known among Buddhist circles. People began to remark that she would suddenly speak prophetically about matters that felt both profound and strangely precise. One account recalls her sitting calmly before remarking, “There is a tornado forming off the coast. In two days, heavy rain will arrive in Shanghai.” At a time when weather forecasts were little more than educated guesses and long before satellites existed, such predictions struck people as uncanny. Two days later, the storm arrived exactly as she had said. Incidents like this contributed to the sense that she carried a kind of insight that was difficult to explain.

It has later been said that she had karmic ties to Shanghai, as if her presence in the city was part of a connection that she herself recognized. True or not, it was here that her work became evident, and it was here that her role in the lineage revealed itself most clearly.

(Map of central Shanghai. Printed by the British War Office 1935)

Another story that circulated widely at the time was about a wealthy Shanghai tycoon who had been kidnapped and held in a dark room on the outskirts of the city. Terrified, he invoked Chen Guanghuan’s name continuously. Near midnight, the room began to glow. A pale moonlike light formed on the wall and the face of Chen Guanghuan appeared within it. She told him not to fear and that he would be released the next day. According to the account, the bandits freed him and he went directly to her house to offer his thanks.

The aforementioned Tang Wanyin moved through the city in an even more hidden fashion than Chen. Her main student was the future master You Pengxi (游彭喜 1902-1983), who would later carry a similar blend of Tibetan esoteric methods and martial skill into his own work. It formed a twin current to the one that flowed through Chen and her lineage.

Together, these two women, Chen Guanghuan and Tang Wanyin, represented a shrouded axis within Shanghai’s esoteric underground, a secret sisterhood bound not by greetings or public recognition but by shared training, shared vows and a shared understanding of how fragile certain teachings were in those unsettled years.

Out of this secret world of Shanghai adepts emerged the most important connection of all: the transmission she gave to Professor Yao.

(Photo of a young Chen Guanghuan)

 

“Chen Style” Taiji: The Teacher Behind Professor Yao Huanzhi

Professor Yao (乐奂之 1899-1961) was a member of the Nona Jingshe (temple), and he had already been studying Buddhist cultivation under both Wang Licheng and Nona Hutuktu, but it was Chen who would ultimately become his spiritual master. During her twenties, Chen Guanghuan and Wang Licheng even lived in Yao’s household, and his later students would recall that her presence reshaped his inner training in ways that ordinary martial instruction could never explain.

Yao’s third Taiji form had been taught to him by her in a dream. This was no metaphor. Dream-teaching was a recognized part of their training. He regarded her as the source of the internal dimension that made his Taiji so different from what he had learned from Dong Yingjie.

Part of that difference lay in how she corrected, stabilized and refined his body’s internal forces. One tale describes how Yao, after moving to Shanghai, struggled with overwhelming internal strength. In the crowded streets, a simple accidental bump from a passerby could leave the other person with a fractured bone. He grew so distressed by this that he barely dared to leave his home. Then came a gentle intervention from Madam Wang, who with one effortless sweep of her right hand in front of his eyes, settled the disturbance in his system. From that moment on, Yao could shift between firmness and softness at will. Students later marveled that his body could feel like cotton or like iron depending on who touched him, never knowing that this transformation came from a single hand gesture by Chen Guanghuan.

Yao’s martial circle noticed the difference too. Many of his strongest students happened to be surnamed Chen, which led to playful remarks that his boxing might as well be called “Chen Style.” According to oral sources, Yao’s response was simple: he also had a teacher named Chen. The joke carried a concealed truth. The qualities that set his Taiji apart came from his close work with Chen Guanghuan.

The work they did together included Taiji force (fa jin 發勁) training and the esoteric methods he practiced within the Nona Jingshe, woven together with the internal guidance he received from Chen Guanghuan. Yao was explicit that he himself did not innovate anything new. As one account records, he often said, “My boxing is purely what my teacher taught me; I never dared to mix in anything new.”

“Humans are incarnations, and there is a line of emptiness in their body.”

— Master [Chen] Guanghuan)

 Life and Death in Hong Kong 

The end of the 1940s brought political upheaval to Shanghai. On the eve of the founding of the People’s Republic in 1949, Wang Licheng and Chen Guanghuan left the city and moved to Hong Kong, where religious life was less restricted. Word had it that a wealthy tycoon offered his support and helped facilitate the relocation, however the details surrounding this are scarce.

Here an extraordinary incident occurred that became part of her Hong Kong lore. Witnesses said a speeding car struck her directly. People who saw it were certain she would be killed. Yet she walked away unharmed, as if the vehicle had passed straight through her, with not a single hair out of place. The story adds another layer to the sense of protection, awe and mystery that surrounded her. Was it an assassination attempt? Could she be in two places at once?

It was also possibly during her Hong Kong years that yet another legend began to develop. This was a fantastical account that maybe tried, in its own strange way, to explain the unusual depth of being people sensed in her. According to some sources, the woman known as Chen Guanghuan was no longer the original consciousness of the person born in Shaoxing. Some claimed that when she reached her forties or fifties, her body had become the vessel for a sixteen-year-old Tibetan princess from Xikang, an adept said to be highly accomplished in powa, the transference of consciousness. Through this method, the princess was believed to have consciously left her own body behind and entered Chen’s, guiding the original soul toward the Pure Lands and taking residence in its place. Xikang, however, was a nominal province created by the Republic of China in 1939, and the idea of a princess from that region raises obvious questions about how literally this story should be read. Whether to be understood as metaphor, rebirth narrative, or symbolic teaching, the story reveals how her students tried to make sense of the presence they encountered. It also reflects how myth and biography often blur in the lives of accomplished practitioners, especially in traditions shaped by secrecy, subtlety, and inner experience.

Chen Guanghuan and her husband lived out the rest of their lives together in Hong Kong. Several of her disciples from Shanghai are said to have visited her shortly before her passing in 1984. Wang Licheng had died some years earlier, and the couple were survived by their two sons. 

Madam Wang Embodied 

“I would rather be dirt than a diamond.”

— Chen Guanghuan

 How do we understand Chen Guanghuan? Was she just a regular housemaid who became a master, a reincarnated princess, or, as some of Yao Huanzhi’s students believed, an embodiment of Guanyin herself? The stories that surround her are contradictory, peculiar, and sometimes openly mythic. Yet each of them points toward something her life expressed with unusual clarity: real spiritual development often unfolds in ways that truly defy explanation.

What we can say with certainty is that her influence shaped the lineage that nourishes our practice today. Without her, Yao Huanzhi would not have learned to regulate his internal force, would not have integrated the esoteric methods he absorbed from her and Nona Hutuktu, and might never have developed the healing approach that later inspired Dr. Shen. Her contribution is like a current beneath the surface of a deep river. It is not always seen, yet it moves everything.

In lineage terms she is the great-grandmaster. She stands before Dr. Shen not as a public figure or an institution, but as a hidden hand. Her teachings reached him through the transformed Taiji of Yao Huanzhi, through the healing energy work that emerged from Yao’s collaboration with her, and through the subtle orientation toward sincerity that Yao carried throughout his life.

For modern practitioners, Chen Guanghuan becomes a different kind of role model. She reminds us that mastery does not always arrive with fancy titles or fame. It may arrive through the humble work of someone who never needed to be seen. Her example invites us to cultivate humility, to practice with steadiness rather than spectacle, and to trust in the possibility that the invisible can still shape the visible.

In a time when spiritual traditions are often packaged and sold as products, her life offers a gentle counterpoint. She calls us back to something simpler: to practice with sincerity, to allow our efforts to remain unadorned, and to let our sincerity be enough without needing to be the diamond in the crown.

Chen Guanghuan’s name may not be widely known today, but to bring her story into the light is to honor not only her, but all the half-forgotten masters whose work survives only in memories, footnotes, myths, and the movements of those who carry their teachings. Their presence is still with us if we are present enough to embody it.

Sources:

Books
Gongga Laoren (1903-1997): Her Role in the Spread of Tibetan Buddhism in Taiwan by Fabienne Jagou
Spontaneous Movement for Health and Happiness by Dr. Shen Hongxun
樂式太極拳行功要義 by 樂亶; 樂雍整理 (By Yue Dan, edited by Le Yong)
樂傳太極與行功 作者：樂匋, 鐘海明, 馬若愚 (by Yue Tao)
安持人物琐忆 by 陈巨来 (by Chen Julai)
Empty Force: The Power of Chi for Self-Defence and Energy Healing by Paul Dong and Thomas Rafill

Articles and websites 

https://taichietc.blogspot.com/2025/10/nona-hutuktu.html

https://culture.ifeng.com/gundong/detail_2012_07/29/16382245_0.shtml

https://www.taijigen.com/Successor/Details/8B9AE49846FB381C

https://bbs.wenxuecity.com/ghost/190679.html

Boxing Master Le Huan Zhi by Wang Yiling

Sunset Reading Club 025 – The Legendary Story of Madam Wang, the Grand Tutor’s Wife. The Mysterious Law of Fate’s Resonance. Listening to Life’s Hints by Sunset Confucianism

Photo Credits:

Med mindre annet er angitt, er alle bilder enten i offentlig eie eller antatt å være det, og brukes med vennlig tillatelse.
Except were noted, all images are either public domain or assumed to be of public domain and is used with kind permission